Av Birger Birgersen, Høyres Studenterforbund

En fri markedsøkonomi som opererer innenfor gitte rammer er demokratisk, og å ville styre dette vil ikke gagne noen. Attac sine støttespillere er fagforeninger og radikale, som ønsker statlig styring og tollbarrierer som skal «bygge opp internasjonal solidaritet». De overser glatt at fattige land ønsker frihandel for å sikre økonomisk vekst og større likhet.

Americas, den amerikanske frihandelsavtalen, møtte størst motstand blant de rike lands fagforeninger, som fryktet for egne særinteresser. Dette er typisk også for Attac, hvor det er arbeiderbevegelsen som omfavner den nye organisasjonen. Fattige land som Nicaragua og Peru var mest positive til Americas, noe som i seg selv er et argument for at tollbarrierer og kvoter ikke vil redde den tredje verden.

En studie fra Harvard viser at u-landene med en åpen handelspolitikk hadde en økonomisk vekst på 4,5 prosent i året i perioden 1970-1990. Landene med stengte grenser hadde til sammenligning en vekst på bare en prosent. Blant i-landene hadde de med en åpen handelspolitikk en vekst på 2,3 prosent, mens veksten var på 0,7 prosent i landene med restriktiv handelspolitikk.

Siden 1960-tallet har u-landenes inntekter blitt tredoblet, andelen sultende har blitt halvert, levealderen i den tredje verden har økt fra 46 til 64 år og barnedødeligheten har blitt halvert. For å påskynde en slik positiv utvikling, behøver verden mer frihandel og mer utveksling av mennesker og ideer.

Den indisk-engelske professoren Meghnad Desai har sagt om de fattigste landene: «They don`t want compassion, they want your markets».

EU har nå startet en prosess for å åpne opp for fri handel med verdens 48 fattigste land. Denne liberaliseringen gjelder alle varer, unntatt våpen. Mitt håp er at Norge vil følge EUs eksempel.