Før en går videre med en sak som denne, bør man vurdere følgende forhold:

I transportsammenheng betraktes radioaktivt materiale som «farlig gods». Regler for transport av radioaktive stoffer ble for første gang utgitt av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i 1961. Et regelverk over 60 land og i tillegg internasjonale organisasjoner som blant annet IMO (International Maritime Organisation) har akseptert. Regelverket omfatter forsendelse av all atomsubstans fra radioaktive legemidler til brukt brensel. Et grunnleggende prinsipp er at en vesentlig del av sikkerheten skal være innebygget i emballasjen. Ifølge IAEA-reglene må hvert land oppnevne en sakkyndig myndighet på området. En transportbeholder skal således sertifiseres av nasjonale myndigheter. Beholderen skal tåle enhver ytre påkjenning som fall, støt, brann og eksplosjoner, samt havari ved skipsforlis. En transportbeholder for brukt kjernebrensel må i tillegg utformes slik at kjernereaksjoner ikke oppstår, og brenselselementene må kunne kjøles under transporten.

Sjøtransport av kjernebrensel skjer gjerne med spesialskip, som for eksempel i Sverige og Storbritannia, eller med skip som IMO har godkjent for denne type transport. Et tenkelig havari er at skipet synker og transportbeholderen blir liggende på havbunnen — hvis den da ikke kan heves. Det keramiske uranbrenselet er svært tungt løselig i vann og er dessuten kapslet i et korrosjonsbestandig materiale. Skulle transportbeholderen bli liggende på havbunnen, kan det derfor ta hundrevis av år før noen av de radioaktive stoffene lekker ut av brenselet - og da i små og ufarlige mengder.

I 1978 fremla regjeringens kjernekraftutvalg (Granli-utvalget) sin utredning om «Kjernekraft og Sikkerhet» (NOU 1978: 35 A). Når det gjelder transport av radioaktive materialer var utvalget enstemmig i sin konklusjon. De sier blant annet (kapittel 2.4.5): «Hvis de forholdsregler (refererer til det internasjonale regelverket) som er skissert her, blir fulgt, vil sannsynligheten for alvorlige ulykker ved transport av brukt brensel og avfall, etter utvalgets oppfatning bli uhyre liten. Omfanget av en eventuell ulykke vil også bli så begrenset at den samlede risiko må betegnes som meget liten.» Selv om dette ble forfattet i 1978 ville jeg tro at konklusjonene i dag ville ha blitt de samme. De gode erfaringene med slik transport fra 1978 til nå tilsier det.

I OECD-land er det gjennomført mange tusen transporter på land og til sjøs av nytt og brukt brensel eller høyaktivt avfall de siste 40 årene. Ikke med en eneste av disse transportene har det oppstått uhell som har gitt radiologiske konsekvenser. (Ref. OECD/NEA 2001).

Før statsråden sluttformulerer seg, bør han ta hensyn til de internasjonale og nasjonale risikovurderinger som har vært gjennomført vedrørende sjøtransport av kjernebrensel. Likeledes at det ikke skapes unødig konflikt med akseptert internasjonal praksis for denne typen sjøtransport slik den kommer til uttrykk blant annet gjennom IMOs regelverk.

Det er i denne sammenheng fristende å spørre om vurderingene av miljørisiko også omfatter transport av olje og flytende nedkjølt gass langs norskekysten?

Av sivilingeniør Rolf O. Lingjærde, Skedsmo.