Av Dag Johansen, Mo i Rana

Undertegnede tilhører de høytlønte. Dersom Skauge-utvalgets skatteforslag går igjennom vil jeg ifølge Dagbladet 7. februar få ca. 25.000 kroner i skattelette i året, mens alle med årsinntekter under 94.000 kroner for eksempel vil få en skatteøkning på opptil 1400 kroner. Så burde jeg være glad da?

Jeg er ikke glad. Jeg blir ikke noe lykkeligere menneske av disse pengene som jeg ikke trenger. Mer enn det, jeg blir direkte trist av tanken på at nok en gang vil blant annet pasienter, bønder eller Norges fremtid, skoleelevene, måtte blø når Skauge-utvalgets forslag om totale skattereduksjoner på netto ti milliarder kroner skal dekkes inn. Jeg rystes over samfunnselitens grådighet og manglende samfunnsansvar. Skauge-utvalgets leder, Høyre-politikeren Arne Skauge, som selv tjener ca. 1,8 millioner kroner i året, vil for eksempel få en skattelette på ca. 100.000 kroner har Dagens Næringsliv regnet ut.

Den norske virkeligheten preges av offentlig fattigdom, privat rikdom og store forskjeller mellom rik og fattig.

Et ansvarlig, rettferdig og fremtidsrettet skatteforslag i denne situasjonen ville ha vært betydelig skatteøkning for dem som tåler det mest, kapitaleiere og høytlønte, og skattelette som virkelig monner for vanlige inntekter, for eksempel under 300.000 kroner i året. Netto burde en slik radikal skattereform ha gitt økte skatteinntekter i størrelsesorden 6 til 7 milliarder kroner, som er det beløpet norske kommuner mangler for å kunne gi sine innbyggere et forsvarlig tilbud. Ettersom midlene trekkes inn fra de rikes luksusforbruk, vil ikke dette medføre inflasjon.

Skauge-utvalget argumenterer mot skatteskjerping på kapital og selskaper. Begrunnelsen er frykt for kapitalflukt.

På en måte har Skauge-utvalget rett. Så lenge Norge er medlem av EØS, er vi underlagt EUs grunnlov som forbyr politisk styring av kapitalbevegelser over landegrensene. Dermed deltar vi i et internasjonalt regime der samfunnselitene i de ulike landene kan spille de ulike statene opp mot hverandre i evig skattekonkurranse, en stadig nedadgående spiral for offentlig sektor og kvaliteten i samfunnet.

Skauge og størsteparten av makteliten føler seg veldig komfortabel under et slikt regime. Det vil automatisk sikre dem gradvis større andel av samfunnskaka uten at folket og de politiske myndighetene kan gjøre noe særlig fra eller til. Derfor er hovedsaken for antiglobaliseringsbevegelsen å få politisk kontroll over kapitalbevegelsene med blant annet en såkalt tobinskatt på valutatransaksjoner. Og Norge kan begynne med å melde seg ut av EØS (da vil handelsavtalen fra 1973 automatisk tre i kraft ifølge klausul i EØS-avtalen) og si nei til EU for tredje gang.