Modige mennesker går til kamp for å få tilbake sin frihet og troverdighet som mennesker. De krever erstatning for store påkjenninger, grusomme handlinger, undertrykkelse og fortiing. Men blir de trodd?

Opprydningen blir for tøff, der er for mange små «miner» som ligger og lurer under jorden.

Staten mener at saken er foreldet og vil gjøre alt for å stanse oppgjøret. De synes ikke der finnes gode nok beviser for at urett har forekommet.

Etter hvert som jeg leser historier om krigsbarna begynner jeg å bli kvalm, og forstår mer av hvor våre grunnleggende etiske holdninger stammer fra.

Jeg begynner å se sammenhengen. Jeg blir flau, men er ikke overrasket over hvor mye hat som ble igjen etter krigen. Noen fikk virkelig svi. Det gjorde blant annet krigsbarna. De ble Norges skamplett. Noen ble sett på som åndssvake og ble behandlet på institusjoner som forsøkskaniner, anført av god gammeldags norsk psykiatri. Andre ble sendt ut av landet. Mange endte opp på barnehjem.

Et flertall av disse menneskene satt tilbake uten et minimum av verdighet, tilhørighet og troverdighet.

Det verste er at dette var vi med på. Mange av oss snudde bare ryggen til, og det hjelper som kjent lite.

Vil vi fortsette med det?

Jeg har lest at det er bare i Norge man har behandlet krigsbarna på en slik ubeskrivelig jævlig måte. Hvis det stemmer er jeg ikke overrasket, når man ser på hvordan mange mennesker er blitt behandlet av psykiatrien opp igjennom årene. De fleste europeiske land er kommet oss milevis i forkant når det gjelder behandling av mennesker generelt. Samtidig kjenner vår selvgodhet ingen grenser, når det gjelder fordømmelser av andre lands brudd på menneskerettighetene.

Vi vil tydeligvis bare fortsette å bygge opp vårt norske hus på en haug av gamle fornektelser. Vi har vanskeligheter med å bytte ut ubrukelige deler av grunnmuren. Det blir for slitsomt å måtte grave ut all møkken som ligger der og råtner.

Det kan være vondt å trekke ut roten på en betent tann, men det gjør så forbasket godt etterpå.

Angående erstatning:

Der finnes en usynlig krig. En grusom, urettferdig krig med mange sårede. Det er den som pågår bak de lukkede dører. Der finnes ingen beviser. Kun sår som ikke kan vises, og kanskje aldri helt leges. Vi vet at det har pågått overgrep, men vi stod med ryggen til.

Blir det ord mot ord? Bare overgriperne og den sårede vet sannheten. Jeg tenker på dem som blir utsatt for incest, voldtekt, vold i hjemmet, systematisk mobbing, mennesker som blir utsatt for overgrep i psykiatrien og liknende. Disse får sjelden oppreisning. De blir enkeltmennesker i en maktesløs kamp mot det store system.

Når det gjelder «krigsbarna» her i landet: Er det ikke godt nok bevis at begrepet eksisterer? Med hvilken rett kan et «opplyst» samfunn stemple en gruppe menneskers verd, på bakgrunn av deres opphavs nasjonalitet (bl.a. ved hjelp av såkalte psykiatriske sakkyndiges uttalelser). Vi vet at dette strider mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Om staten ikke synes at det er gode nok beviser, så får de begynne å grave langt nok ned i mørjen for å finne svarene selv.

Det skulle egentlig vært helt unødvendig, etter som svarene sitter rett foran nesen deres. De skadede krigsbarna selv. Det er ikke etisk og moralsk riktig å skyve saken til side og skylde på foreldelsesfristen.

La krigsbarna for en gangs skyld få en rettferdig behandling. Vi vet at penger ikke kan bøte for det samfunnet en gang gjorde mot dem, men med en erstatning kan vi vise at vi tar ansvaret for de feil som åpenbart er begått. Vi er nødt til å møte sannheten og ta et skikkelig oppgjør med fortiden, ellers gjør vi oss selv en bjørnetjeneste.

Selverkjennelse er ikke typisk norsk, men det er vel verdt å prøve. La oss vise at samfunnets holdninger har endret seg. Hvis ikke, bør vi alle ta et tak for å få endret på dem.

Av Cecilie Andersen, fylkeslagsleder Aurora — støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer, leder, Ildfugl