Det gir håp om at mindretallets forslag om organisering av universitetene som uavhengige forvaltningsorgan med lovfestede fullmakter studeres like nøye som flertallsforslaget om institusjonell frikobling fra staten. Uansett tilknytningsform kunne man også ha tenkt seg alternative modeller for styrerepresentasjon enn det som fremkommer fra både utvalgets flertall og mindretall.

Flertallet vil organisere universitetene og høyskolene som «selveiende institusjoner», som dermed registreres i Foretaksregisteret (Stiftelsesregisteret). Det er ikke rart det blir forvirring om begrepsbruken, og at selv Clemet rammes av dette når hun skriver at Ryssdal-utvalget foreslår opprettelsen av «særlovsstiftelser», et begrep som ikke forekommer i utvalgets innstilling, slik Kolbjørn Hagen, leder av Norsk Forskerforbund, påpeker (BT 4.10.03).

Statsråden stiller seg åpen til utvalgets forslag og debatten som kommer, men skriver likevel lett retorisk at «det kan vel heller ikke hevdes at ærverdige institusjoner som for eksempel Cambridge eller Oxford har kastet kvaliteten på båten selv om de faktisk er organisert som stiftelser».

Det er ikke gitt at Storbritannia med 171 universiteter og andre høyere utdanningsinstitusjoner, er det mest naturlige land å sammenligne med. Og knapt naturlig å sammenligne de fire norske masseuniversitetene med to komplekst organiserte eliteuniversiteter , de eldste universitetene, 800-900 år gamle, i den engelsktalende verden. Men la nå det ligge.

Ett viktig poeng nevnes ikke i statsrådens innlegg: Oxford og Cambridge-universitetene styres ikke av et flertall av eksterne medlemmer — slik flertallet i Ryssdal-utvalget mener er nødvendig og i tråd med det som skjer internasjonalt. De to universitetene styres i hovedsak av akademisk ansatte fra institusjonen selv : Styret ('council') ved Oxford, har 26 medlemmer, hvorav kun to eksterne; styret ved Cambridge består av 20 medlemmer, hvorav 3 studenter, og ingen eksterne medlemmer.

Ryssdal-utvalget har valgt ut fire land å sammenligne med når det gjelder «styring av høyere utdanning i andre land». Utvalget av land, USA, Storbritannia, Nederland og Danmark er ikke begrunnet. Jeg vil påstå at USA og Storbritannia er lite relevante. Utvalgflertallets forslag synes i stort å være inspirert av den rykende ferske danske loven av 8. mai 2003. Her er ikke mye erfaringsgrunnlag å bygge på.

Status og utvikling i andre land er interessant, men det virker påfallende at ikke en av studieturene ble lagt til Finland, som ifølge utvalgets eget statistiske materiale er på Europa-toppen når det gjelder utdanningsnivå, etter kun USA og Canada på verdenslisten. Finske universiteter er del av den offentlige sektor, med offentlig finansiering, og har uomtvistelig institusjonell og faglig autonomi i forhold til departementet og staten. Finland brukte i 1999 3,22 prosent av bruttonasjonalproduktet til forskning og utvikling (FOU); Norge bare 1,65 prosent; realveksten i perioden 1989-1999 var 102 prosent i Finland, 33 prosent i Norge.

Helsingfors universitet - et historisk og «ærverdig» universitet som ble etablert i Åbo i 1640 og overført til Helsingfors i 1828 er organisert med et styre (senat) som for tiden består av utelukkende ansatte og studenter. Fra 2004 vil styret reduseres til 15 medlemmer: Styret ledes av en valgt rektor, og vil ellers bestå av 5 professorer, 2 andre lærere/forskere, 2 andre ansatte, 4 studenter, og 1 eksternt medlem. Et stykke fra eksternt flertall, kan man si. Helsingfors er evaluert til å være et av Europas ledende universiteter, og er kommet med i en eksklusiv klubb av 12 universiteter i League of European Universities .

Utvalgsleder Ryssdal uttrykker i en kronikk i Aftenposten (1.10.03): «Ved at institusjonene får et flertall av eksterne styremedlemmer, inkludert styrets leder, legges det til rette for at styret skal arbeide for hele institusjonens beste.» Tillat meg å spørre: Det kan vel ikke være dårlig, svak og uselvstendig ledelse som har ført Finland til Europatoppen i høyere utdanning og forskning?

Et interessant særtrekk i Finland er at Finlands president utnevner en 'kansler' ved Helsingfors universitet. Kanslerens fremste oppgave er å fremme vitenskapene, bl.a. med rett til å være til stede og ytre seg i statsrådet når saker som gjelder universitetet behandles.

Finland har en modell for hvordan universiteter og høyskoler, utdanning og forskning, kan sikres både politisk status og kontinuerlig, kritisk oppmerksomhet fra samfunnet og faglig utvikling på høyt kvalitetsnivå til beste for hele samfunnet.

Om det er for sent for Ryssdal-utvalget å rekke en studietur i østerled, foreslås herved at departementsledelse og Stortingets fagkomité tar seg en selvpåkostet studietur til Helsingfors før nok en ny lov om universitetene og høyskolene vedtas.

Stein Kuhnle, professor i sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen