Arbeiderpartiet, hva nå? Det er et spørsmål alle med tilknytning til venstresiden i norsk politikk stiller seg etter et knusende valgnederlag.

Partiet sentralt og lokalt avholder obligatoriske selvransakelsesmøter og legger stor vekt på forklaringer knyttet til et kortsiktig perspektiv, selve valgkampen.

Da representantskapet i Arbeiderpartiet i Bergen møttes i forrige uke for å diskutere valget, var det en person – ifølge BTs referat – som fremmet det perspektiv denne kronikken har som hovedsyn:

Partiveteranen og styremedlem i Bergen Arbeidersamfunn, Odd Rambøl, «advarte mot å gi valgkampen skylden for det dårlige valgresultatet» og hevdet at «det startet for mange år siden. Og det er ikke velgerne, men oss det er noe galt med».

Etter mine forventninger gjorde faktisk Arbeiderpartiet – først og fremst Jens Stoltenberg – det rimelig bra i valgkampen, langt bedre enn Thorbjørn Jagland for fire år siden med sin 36,9-fadese. Statsministeren framsto faktisk tidvis med et politisk budskap som ikke var hentet fra økonomenes lærebok.

Når ble så grunnlaget for valgresultatet lagt? Arbeiderpartiets utvikling må sees i et langsiktig og internasjonalt perspektiv, men la oss her begynne med den norske utviklingen i den nære fortid da dronning Gro regjerte.

Arven etter Gro er en vesentlig grunn til partiets og hennes to arveprinsers situasjon i dag. Med den allmenne tilslutningen til landsmoderen har de negative følgene av hennes regime aldri blitt systematisk diskutert. Jeg skal gi et første bidrag til diskusjonen og samtidig peke på noen strategier som kan være med og bringe partiet i rett retning.

Under Gro nærmet Høyre og Arbeiderpartiet seg i grunnleggende spørsmål. En viktig årsak er at Gro og Kåre brukte samme type rådgivere: Økonomene inntok parti— og regjeringskontorene, og økonomien ble premissgiver for politikken. Gros og Kåres rådgivere var utdannet ved de samme institusjoner med samme type økonomiske modeller som forklaringsstrategi for samfunnsutviklingen.

I stedet for at en i politikken skal finne verktøy for å styre den økonomiske utviklingen, abdiserte politikken og ble sterkt administrativ i sin karakter.

Et annet tydelig trekk fra Gros tid er uniformeringen av meninger i partiet. Hvor velkomment var det med synspunkter som avvek fra partiledelsen under Gro? Hvor mange fra Nei-siden i EU-saken har fått føle partiledelsens tillit i ettertid og fått viktige verv? Det er ingen hemmelighet at Gro ikke hadde særlig stor evne til å ta imot kritikk. Dette preget selvsagt utvalget av folk i hennes nære krets. Da eneveldet hennes brått tok slutt, var det stort sett ja-mennesker som var igjen. Det ledelsen bør være opptatt av er hvilke dyktige mennesker partiet har mistet, eller aldri fått inn i sine rekker.

Tiltroen til markedskreftene har bare blitt sterkere under Jagland og Stoltenberg. De har vist en klokkertro på at alt må på børs. Grunnleggende naturressurser som vann og olje oppleves på en særlig måte som hele folkets eiendom. Folk flest kan ha vansker med å godta at det er til vårt beste at utenlandske eiere får kjøpe arvesølvet, eller når profitthensyn skal bestemme hvorvidt avsidesliggende grender skal ha strøm eller ikke.

Arbeiderpartiet har fra Gros tid lagt stor vekt på å bli oppfattet som et næringsvennlig parti. Selvsagt bør partiet legge til rette for at ressurser skal yngle, men mange har fått en flau smak i munnen av den omklamring av storkapitalister som Røkke, både LO og ledende representanter i partiet har stått for. Har de små næringsdrivende opplevd samme type velvilje?

Har Ap forstått den smådriftsstrukturen som alltid har vært et kjennetegn for norsk industri og landbruk? Det er de små- og mellomstore bedrifter som har vært ryggraden for sysselsetting og bosetting i landet vårt. Er deres hverdag blitt lettere under Ap-styret, eller vanskeliggjort av avgifter, detaljreguleringer og skjemavelde? Det kan til og med synes som om Ap har skapt seg et fiendebilde i forhold til disse bedriftene – kanskje fordi ledelsen tradisjonelt var Høyre-folk?

Det er et paradoks at mens en gir slipp på politisk styring når det gjelder de store grepene i den økonomiske utviklingen, ser det ikke ut til at detaljstyringen av folks og små næringsdrivendes liv avtar.

Internasjonalt følger den ovenfor skisserte utviklingen mønsteret i europeiske søsterpartier. Sosialdemokratiets ledere framstår med sterke nyliberalistiske trekk, enten de heter Blair, Schröder, Jospin eller Stoltenberg. Da Schröder holdt sin store tale om Europas framtid i vår, var det om et Europa der profittene skal økes. Også her har vi et stort paradoks:

De sosialdemokratiske partiene skal ta vare på de svake i samfunnet – men nyliberalismen skaper et hardere samfunn.

Eksperimenteringen med helse- og sosialpolitikken i Norge faller også inn i et liberalistisk mønster. Partiets tvetydighet i forhold til sykelønnsordningen falt ikke heldig ut. Dessverre er ikke dette et enkeltstående tilfelle. Allerede ved begynnelsen av 90-tallet fremmet Arbeiderpartiet under daværende statsråd Tove Strand Gerhardsen helsepolitiske visjoner mot år 2000 med klare trekk felles med Thatchers «community care»-modell i England. Det såkalte moderniseringsprosjektet av offentlig sektor har ikke styrket partiets troverdighet i forhold til svake grupper.

Arbeiderpartiets svik i miljøpolitikken er en viktig årsak til SVs framgang ved høstens valg. Fra å slå på stortromma internasjonalt med Brundtlandkommisjonen, har Norge i ettertid blitt en miljøsinke. Nasjonalt har gasskraftverk, statsbudsjett med frieri til privatbilismen, og manglende kollektivsatsing ikke gjort Arbeiderpartiet til et troverdig parti for ungdommen å satse på. Et lyspunkt her lokalt var samferdselsministerens løfter i valgkampen om midler til bybane.

Jagland og Stoltenberg stilles nå opp mot hverandre, og det delte lederskapet i partiet kritiseres. Valgene i 1997 og 2001 tyder på at folk flest ikke liker den ene bedre enn den andre. Statsministerfrakken ble for stor for Jagland. Stoltenberg tapte tillit hos mange etter den overivrige regjeringsovertakelsen i fjor. Det vitnet om både dårlig folkeskikk og dårlig statsmannskunst med tanke på framtidige korsveier å behandle sentrumsregjeringen og en dyktig og populær statsminister så arrogant som Arbeiderpartiet gjorde. Særlig når den saken de valgte å gå til angrep på, gjorde at de som ble felt framsto som moralske seierherrer. Hadde Stoltenberg hatt tålmodighet til å vente på tur, hadde valgkampen og valgresultatet i høst nok vært helt annerledes.

På sikt er det ille at klimaet og tilliten mellom Ap og sentrumspartiene tok langvarig skade ved framferden i fjor. Vi aner et «takk for sist” i KrFs valg av Høyre som samarbeidspartner, når den reelle politikk – og det etiske verdigrunnlaget for partiene – heller skulle tilsi et samarbeid mellom SV, Ap, Sp og KrF.

Personer i politikken betyr mye. Og her gjelder ikke spørsmålet bare enkeltpersoner, men mennesketyper. Arbeiderpartiledelsen preges av for stor innavl, dominans fra visse oslomiljø, og karrierister. «Armani-gutta» blir for glatte for resten av landet til å gi noen identifikasjon og til å vekke begeistring. Mangler partiet rett og slett de markante personlighetene, som ville være naturlige lederemner og som kunne bringe partiet ut av den krisen det er i nå? Denne kronikken er ment som et konstruktivt og provokativt innspill i en debatt som må pågå både internt i partiet og i full offentlighet. La meg avslutningsvis peke på fem nødvendige strategier for å få partiet inn i et nytt og bedre spor:

Strategier:

1 Ta et oppgjør med nyliberalismen og gjenerobre politikken i styringen av samfunnsutviklingen. Ut fra et bevisst verdivalg skal samfunnet bygges. 2 Arbeiderpartiet må igjen bli et parti på venstresiden i norsk politikk. 3 Arbeiderpartiet må bli et miljøparti på lag med framtiden. 4 Utskifting av personer må til. 5 Det bør innledes et bredt samarbeid mellom SV, Sp, Ap og KrF.