I artikkelen refererer han til at jeg har vært hjulpet av ECT (elektrosjokk, som også er en misvisende betegnelse). Hans artikkel kan gi inntrykk av at depresjoner og angst hos mange er en «innbilt syke». Siden jeg har vært rammet av en dyp depresjon i kombinasjon med angst, og siden jeg er nevnt i artikkelen, føler jeg en forpliktelse til å korrigere hans synspunkter.Knut Grepstad har rett i at ECT kan hjelpe noen pasienter, men slett ikke alle. Jeg ble hjulpet, men ikke utelukkende av ECT. Behandlingen kombinerte samtaleterapi, ECT og bruk av antidepressiva. Først når legene hadde funnet frem til en kombinasjon av medikamenter og den dosering som passet for meg, kunne jeg bevege meg ut av det synlige mørket som depresjonen og angsten representerer. Det er utviklingen av de nye medikamentene som har skapt den største forandringen i den medisinske behandlingen av pasienter med depresjon. De første antidepressiva ga i løpet av kort tid positive resultater i tilfeller hvor mange års psykoanalyse hadde slått feil. The Economist har fortalt om professor Joseph Schildkraut ved Harvard Medical School, som holdt på å gi seg over i fortvilelse over at det fantes så få muligheter til å behandle mennesker som var rammet av depresjon, mennesker som var berøvet sin selvrespekt, som var sjelelig torturerte, som bare følte forakt for seg selv og som var ute av stand til å ta til seg føde. Jeg kan bekrefte at det er slik depresjon og angst påvirker mennesket. Schildkraut ble oppmerksom på de nye medisinene, som i løpet av kort tid ga positive resultater i tilfeller hvor mange års psykoanalyse hadde slått feil. Det gjorde et så sterkt inntrykk på ham at han ga avkall på en lovende karriere som psykoanalytiker. I stedet viet han seg studiet av de biokjemiske virkninger av de nye antidepressive medikamentene. Professor Schildkraut fant ut at noen depresjoner forårsakes av at kjemiske signaler mellom hjernecellene ikke fungerer som de skal. Medikamentenes oppgave er å forandre funksjonene som foranlediger sykdommen. Ubalansert serotoninopptak i hjernen er ofte karakteristisk for mennesker som lider av depresjon. SSRI har som sin viktigste funksjon å rette opp denne ubalanse. Det er dette medisinene har gjort med meg. Det er forbausende at Knut Grepstad, som formulerer seg med så stor suffisanse om depresjoner og medisineringen av dem, er helt uvitende om hvordan forskningen til Schildkraut og andre har endret det depressive sykdomsbildet og i stor grad flyttet sykdommen ut av asylene og inn på legekontorene. På hjerneforskningens område har man oppnådd større resultater i løpet av 1990-årene og inntil nå, enn i noen periode tidligere. Forskningsresultatene er viktige i seg selv, men de har også betydning fordi de kan bidra til å fjerne den stigmatisering som psykiske lidelser utsetter pasienten for. Det har i seg selv terapeutisk betydning.Verdens helseorganisasjon (WHO) forutsier at depresjoner i år 2020 vil være verdens nest mest lammende sykdom. Meg bekjent foreligger det ikke sikre tall som viser hvor dødbringende sykdommen er, men vi vet at den tar flere liv enn de fleste epidemiske sykdommer. Dette har mange og kompliserte årsaker, langt flere og langt mer kompliserte enn Knut Grepstad med sin nedlatende holdning vil være i stand til å fatte. Jeg håper Grepstads artikkel er et resultat av uvitenhet. Uvitenheten kan korrigeres; dumheten kan man ikke gjøre noe med.