Jeg deler Lorentzens syn på betydningen av en meget vid ytringsfrihet. I læreboken av professor Johs. Andenæs og meg, «Spesiell strafferett» (1996), gir jeg uttrykk for en liknende fremheving av ytringsfrihetens betydning som Lorentsen gjør (s. 137–138). Jeg foreslår også en utvidelse av ytringsfriheten særlig ved referat av offentlige myndigheters uttalelser og beslutninger (se s. 205–206).

Det kan tilføyes at Lorentzens og min ulike rolle i rettssystemet kan forklare at vi vektlegger hensynet til vernet av æren noe forskjellig.

Siden 1996-utgaven av vår bok ikke forelå da Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg underkjente avgjørelser i injuriesaker av vår Høyesterett, var jeg avskåret fra å ta hensyn til disse avgjørelsene i min drøftelse. Lorentzen har rett i at siden vårt land er bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og Strasbourg-domstolens tolkning av den, må vår Høyesterett justere sin praksis, og vi lærebokforfattere våre fremstillinger. Jeg synes likevel at Lorentzen går svært langt når han i intervjuet hevder at de foreliggende lærebøker av professor Henry John Mæland og dessuten av Johs. Andenæs og meg «i praksis er blitt ubrukelige». Etter min mening kan det meste stå som det er i dag, selv om de endringer som følger av Strasbourg-domstolens praksis må tas i betraktning. Hvor langt konsekvensene rekker, er et spørsmål for seg.

Når Lorentzen uttaler seg om vår lærebok som han gjør, finner jeg det på sin plass å nevne at boken, hvor Andenæs og jeg dekker hver våre temaer, er blitt godt mottatt av fagmiljøet, for eksempel skriver høyesterettsdommer Steinar Tjomsland i det nordiske «Tidsskrift for Rettsvitenskap» i 1997:

«Jeg forutsetter at det – i forhold til leserne av dette tidsskrift – er unødvendig å rose forfatterne for å ha utgitt en bok på et meget høyt faglig nivå. Det er en fornøyelse å lese en så velskrevet fremstilling av strafferettslige spørsmål, som samtidig holder et så høyt presisjonsnivå som her» (s. 508).

Professor dr.juris. Anders Bratholm