Marginene for de fleste bedrifter som konkurrerer internasjonalt er svært knappe, og bare små endringer i konkurransebetingelsene kan føre til av virksomheten går med tap. Videre vil virkningene av denne nedbyggingen slå veldig ulikt ut geografisk. Det er landsdelene som har stor andel eksportvirksomhet som blir utsatt. Med andre ord Vestlandet og Norges største eksportfylke Hordaland i særdeleshet vil bli hardt rammet.

Situasjonen er nå dramatisk for store deler av konkurranseutsatt næringsliv:

Vi har et rentenivå som ligger om lag 4 prosentpoeng høyere enn andre land.

Lønnsveksten har siden 1998 vært 1-2 prosent høyere pr. år enn i de andre OECD-landene.

Kronekursen har styrket seg mot våre viktigste handelspartnere med over 7 prosent siden nyttår, og hele 15 prosent de siste to årene.

Arbeidsledigheten øker. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi miste hele 50.000 industriarbeidsplasser i tidsrommet 1998-2004.

Hittil har valutasikring og lange kontrakter hindret de største utslagene i form av konkurser og flytting av produksjon, men vi ser allerede at viktige industriarbeidsplasser er gått tapt. De som blir hardest rammet, er selvfølgelig menneskene som mister jobben og de berørte distriktssamfunn som mister hjørnesteinsbedriftene. Næringspolitikken det nå er lagt opp til, vil bli distriktspolitikk med omvendt fortegn. Faren er at omfanget av og hastigheten i den bebudede omstilling vil få en helt annen dimensjon enn en hadde tenkt seg, og at utviklingen vil gå altfor fort i negativ retning. Det som var tenkt som omstilling kan bli rasering.

I Norge er vi opptatt av fordeling, men ikke av hvordan verdiene skapes. Vi trenger ikke å bevege oss lenger enn til den pågående valgkampen i Sverige for å se at verdiskapingen og næringslivets bidrag til samfunnet på en helt annen måte omfattes med politisk interesse. Verdiskaping må bli sak nummer én i tiden fremover og i valgkampen neste år.

Det er et felles ansvar for alle samfunnsaktører å bidra til å snu den negative utviklingen og skape en vei ut av den kritiske situasjonen. NHO har naturligvis et medansvar for at årets lønnsoppgjør ble for dyrt, det er et ansvar vi ikke vil løpe fra. NHO ønsker å være konstruktive for å bidra til å bringe utviklingen tilbake i et riktigere spor. Skal vi klare det, må alle bidra på hver sine områder.

Her er NHOs forslag:

  • Den samlede lønnsveksten må ned på samme nivå som våre handelspartnere.
  • Veksten i de offentlige utgifter må ned under BNP-veksten for Fastlands-Norge.
  • En forsert satsing på effektivisering av offentlig sektor.
  • Økt satsing på infrastruktur og FoU for å styrke norsk konkurransekraft.
  • Ta i bruk ledig arbeidskraft — det må lønne seg å være i jobb fremfor å være trygdet. Finanspolitikken er av svært stor betydning. Det er lett å si at veksten i offentlige utgifter skal begrenses. Det som er problemet i en oljeøkonomi, er å kunne holde igjen overfor alle gode og aktverdige formål. Regjeringen må legge frem et stramt statsbudsjett. Opposisjonen i Stortinget må følge opp dette ved å unngå overbud ved budsjettbehandlingen. Et utfall av budsjettbehandlingen som tar hensyn til utfordringene for konkurranseutsatt næringsliv, vil bidra til å få ned renten og svekke kronekursen.

Skal konkurranseutsatt næringsliv komme seg på beina, slik at vi kan beholde arbeidsplassene, er det viktig å fortsette med skattelettelse for næringslivet. Å føre avskrivningsreglene tilbake til 1999-nivå er av spesielt stor betydning for industrien.

Næringslivet i Norge har vært i krise tidligere. I dag føles foreløpig krisen bare noen steder, i enkelte lokalsamfunn og hos dem som mister arbeidsplassene. Vi må reagere før vi på nytt står oppi en krise. Nå kreves det nye løsninger for å verne arbeidsplasser og verdiskaping. Vi løser ikke noe med bare retorikk. Det gjør vi ved handling. NHO er villig til å gjøre sin del av jobben.

Harald Erichsen, styreformann NHO Hordaland