Onsdag 19. desember holdt Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland pressekonferanse. Bakgrunnen var de mange medieoppslagene om den indre tilstanden i Arbeiderpartiets ledersjikt. På denne pressekonferansen bekjentgjorde Jagland at han hadde hatt til hensikt å gå av som leder etter det fatale valgnederlaget. En privat samtale med vennen Yngve Hågensen fikk imidlertid Jagland til å skifte mening. Hvorfor? Fordi «det ville skape en helt uoversiktlig situasjon i partiet hvis jeg alene måtte bære ansvaret for valgnederlaget, tatt i betraktning bakgrunnen for regjeringsovertakelsen og valgkampen». Og videre: «Jeg trakk meg helt tilbake fra valgkampen. Partiet ville ikke ha godtatt at jeg da alene tok ansvaret for valgnederlaget» (BTs referat). Hågensen selv bidrar med følgende utdyping: «Om Jagland hadde trukket seg, ville det vært naturlig å stille spørsmålet ved statsministeren også. Resultat ville blitt at begge hadde gått. Ansvaret er kollektivt og det ligger hos ledelsen». (BTs referat). Dersom herrene Jagland og Hågensen her er gjengitt korrekt, gir uttalelsene en riktig god forklaring på hvorfor Arbeiderpartiet taper tillit i befolkningen.

For det første så fraskriver den valgte lederen av partiet seg alt ansvar for valgkampen. Hvilket parti er det som tillater at lederen kan trekke seg «helt tilbake» fra en stortingsvalgkamp? Den «partioffisielle» forklaringen på Jaglands tilbaketrukne rolle i valgkampen var et Arbeiderpartiet bare kunne ha én frontfigur. Men hvorfor det? Både Jagland og Stoltenberg har jo hele tiden forsikret medlemmene om at de «arbeidet godt sammen». Samarbeidet gjaldt tydeligvis ikke valgkampen, for nå gir jo Jagland, med støtte fra Hågensen, Stoltenberg hovedskylden for valgnederlaget.

For det andre er det Jagland her sier rett og slett ikke sant. Det er nok flere enn meg som husker Jaglands «åpne brev» i Dagbladet til Høyres leder Jan Pettersen. Her beskyldte Jagland Pettersen for å være «hjerterå». Er det slik at Jagland oppfatter sterke personangrep på politiske motstandere som et ledd i det å trekke seg «helt tilbake»?

For det tredje: Jagland henviser til hva «partiet» ikke «ville ha godtatt». Partiet?? Hva er det Jagland snakker om? Feilen med «Partiet», representert ved dets valgte organer, er, etter mitt syn at det – i alle ledd – har vært altfor villig til å svelge ledernes soloutspill, uten evne til å stille kritiske spørsmål. Partiet har kort og godt forfalt til en «husmannsbevegelse», under et selvutnevnt «dynasti».

Et godt eksempel på dette er skiftet av partisekretær. Solveig Torsvik var, som Jagland, valgt av landsmøtet. Hun trakk seg som følge av valgnederlaget. Ledelsen, inkludert Torsvik selv, pekte da ut Martin Kolberg som «konstituert» og la forslaget frem for sentralstyret. Hva sa så sentralstyret? Her var det faktisk mange som ønsket «betenkningstid», kanskje ikke så urimelig siden spørsmålet om skifte av partisekretær kom som lyn fra klar himmel. Våget så disse tvilerne å stå på sitt?

Selvfølgelig ikke. Og grunnen var enkel: Det ble nemlig kjent at partiledelsen hadde innkalt til pressekonferanse om sekretærskiftet før – før debatten om dette i sentralstyret var avsluttet. Prosedyren er et kjerneeksempel på hvordan «partidemokratiet» fungerer: De valgte organene, «partiet», er i altfor stor grad «sandpåstrøingsorgan» for ledelsens påfunn, og i Jaglands tilfelle står disse mer eller mindre bisarre påfunnene i kø. Jeg bare nevner 36,9 – og tillater meg følgende spørsmål. Hvordan kan «partiet» mene at det er politisk riktig å beholde regjeringsmakten med 36,9 prosents oppslutning, mens det er like politisk riktig å si den fra seg med 36,8 prosents oppslutning. Og da taler vi om det samme partiet som ved siste valg ikke uten videre ville gi fra seg regjeringsmakten med en oppslutning på 24,4 prosent!

Dagbladet (14.12.) hevder på kommentarplass at Arbeiderpartiet nå har to kriser: a) En uklar politikk og b) en elendig partikultur: Og, skriver Dagbladet: Den siste er den mest alvorlige. Jeg slutter meg til det synspunktet. I tillegg vil jeg hevde at det er en sterk sammenheng mellom den uklare politikken og den elendige partikulturen. Og da blir spørsmålet følgende: Vil virkelig «partiet» akseptere at den hovedansvarlige for partikulturen, Thorbjørn Jagland, får fortsette sin mange høylytt patetiske og høyst dunkle utspill mot ikke navngitte «indre motstandere»?