— De første par døgnene etter ranet var jeg ganske så skjelven, men nå tenker jeg ikke mer over det. I hvert fall ikke om dagen. Og jeg har aldri vurdert å reise hjem før tiden, sier Cecilie. Hun startet på barnehjemmet i juli og skal være der til begynnelsen av desember. Hun er eneste utlending av ni fast ansatte.

Forlatte barn

Cecilie kom til Sør-Afrika gjennom et program til organisasjonen AFS (American Field Service). Mot fri kost og losji, arbeider hun gratis på et barnehjem for de aller minste. Ungene kommer dit fordi de er forlatt av familien sin, eller at mødrene har stukket av fra fødestuen. Mange er hiv-positive.

— Den siste jenten som kom hit var bare to dager gammel, nå er hun tre uker og i fin form. Vi har til sammen 12 barn nå, de eldste er tre år. Noen av dem blir adoptert, men det er mer vanlig at de er her for en periode inntil familien deres kan klare å ta vare på dem. Av de 12 er fem hiv-smittet. Men de får medisiner og holder seg friske - så langt, forteller Cecilie.

Senteret hun jobber på drives av en menighet. Det består av et hjem for mishandlede kvinner, barnehjemmet, en skole, samt hus for ansatte og en kirke. Området er beskyttet av elektrisk gjerde.

Bak elektrisk gjerde

— Jeg er ikke religiøs, men hver onsdag bruker jeg å gå i kirken. Denne onsdagen skulle vi til å avslutte samlingen med en sang da fire menn bevæpnet med pistoler kom inn. Vi var vel 20-30 mennesker der, flere av dem barn. Vi ble kommandert til å legge oss ned på gulvet og ta frem alle verdisakene våre. Jeg klarer ikke å huske så mange detaljer, jeg skalv av skrekk. Har aldri vært så redd i mitt liv. Ranerne gikk fra den ene til den andre og rev av dem smykker og ringer. Det eneste av verdi jeg hadde var mobiltelefonen min. Den prøvde jeg å gjemme under T-skjorten. Men da jeg hørte ranerne snakke om å ransake alle, tok jeg den frem og nærmest ga den vekk. Jeg tror det var det beste. Hele opplevelsen var skremmende, men heldigvis ble det ikke løsnet skudd, og ingen ble skadet på noen måte.

— Så det elektriske gjerdet hjalp ikke?

— Nei. Porten var åpen. Etterpå har jeg også fått høre at to bevæpnede ranere holdt vakt utenfor kirken mens de fire var inne. Nå har forresten menigheten her sørget for at vi har fått bevæpnede vakter. Fire kirker er utsatt for samme type ran, og vi tror nok at det er samme bande som har vært alle steder.

Ikke vær redd

— Men du skal fortsette i jobben?

— Det er viktig å være klar over at kriminaliteten er høy og ta sine forholdsregler. Jeg har for eksempel ikke med meg et eneste smykke til Sør-Afrika. Men ran skjer også andre steder. Jeg vil i hvert fall ikke fraråde noen å reise hit for å delta i hjelpearbeid. Sør-Afrika er et nydelig land. Ikke vær redd, det er fantastisk å være her.

— Og når oppholdet er over, hva gjør Cecilie da?

— Håper å få meg en jobb et halvt år - så satser jeg på sykepleierutdannelse. Målet er å bli jordmor og kanskje dra noen år til en u-land for å se hva jeg kan utrette.

— Hva vil du si at oppholdet har gitt deg så langt?

— Overgangen fra å gå på skole i Bergen til å arbeide med de hjelpeløse små er enorm. Det er uvant å ha ansvaret for så mange som trenger min hjelp hele tiden. Tror jeg er blitt en mye mer ansvarsfull person i løpet av disse månedene. Og når det gjelder ranet, så har jeg nok vokst på det også. Jeg tror aldri jeg blir så redd noen gang igjen. Småting skremmer meg ikke lenger ...