Debatt Av Torbjørn Hansen,stortingskandidat Høyre

Kampen om Kreditkassen varte mer enn ett år fra MeritaNordbanken la inn sitt oppkjøpstilbud til banken var kjøpt opp. Relativt identisk er den aktuelle situasjonen rundt Storebrand, hvor finske Sampo har lagt inn oppkjøpstilbud, og hvor Arbeiderpartiets finansminister Schjøtt-Pedersen prøver å presse ulike aktører til å forhindre et oppkjøp, fordi det er i «vital nasjonal interesse». Både i forhold til Storebrand og Kreditkassen agerer staten mot interessene til selskapets ansatte, ledelse og aksjonærer.

Likheten mellom Storebrand og Kreditkassen-situasjonene består også i at norske forbrukere blir skadelidende som følge av lavere konkurranse dersom staten skulle lykkes.

Det er også oppsiktsvekkende at staten først lar selskapene komme i en strukturell situasjon hvor det umulig finnes alternative løsninger, for deretter å lage en politisk baluba uten sidestykke. Staten burde vel heller enten gjennomføre effektive tiltak som permanent sikrer et norsk, langsiktig statlig eller privat eierskap i finanssektoren, eller la selskapene og markedene bevege seg uhindret. Dersom staten skal gjennomføre tiltak som er aksjonærfiendtlig for børsnoterte selskap, bør vel staten betale regningen selv?

Et ytterligere fellestrekk er at Den norske Bank, hvor staten eier ca. 50 prosent, skal brukes som et verktøy for nasjonalisering av norsk banksektor. I situasjonen rundt Kreditkassen prøvde finansminister Gudmund Restad å presse frem et overbud som ville kostet bankens private aksjonærer dyrt. Et rent overgrep mot private aksjonærer som da måtte betalt dyrt for en nasjonalpolitisk kjepphest. Aksjekursen på DNB hadde i lange perioder en betydelig politisk motivert underprising som følge av risiko for et finansielt sett katastrofalt overbud på Kreditkassen.

For internasjonale investorer er Norge et sært aksjemarked med en betydelig politisk risiko. Nåværende Arbeiderparti-regjering latterliggjør Norge i internasjonal sammenheng og skremmer bort investorer. Utlendinger eier ca. 1/3 av Oslo Børs, og omdømmet internasjonalt har negativ effekt på egenkapitaltilgangen til norske selskaper. For Arbeiderparti-regjeringen, som ikke viser synlig interesse for privat sektor, er dette kanskje en nærmest kuriøs bieffekt. For eksempel var det nok mye humring på Youngstorget da forvirrende Jagland-utspill i 1999 fikk aksjekursene til Kreditkassen og Den norske Bank til å svinge med flere milliarder for selskapenes aksjonærer.

Norsk bankpolitikk er et symbol på et stort problem for norsk næringsliv, nemlig et politisk regime uten forståelse eller interesse for elementære behov i et fritt og konkurranseutsatt næringsliv. På lang kan slik politikk få som konsekvens at mye av norsk næringsliv blir svekket, flagget ut, ikke konkurransedyktig og preget av at lobbyvirksomhet er vel så viktig som å drive butikk.

Høyre advarer mot at Norge skal ha et næringsliv preget av politiske inngrep og samrøre med staten. Høyre mener at det er av vital interesse for Norge at næringslivet er fritt, sterkt og konkurransedyktig i internasjonal sammenheng. Dette er også litt av bakgrunnen for Høyres kamp for et fornuftig skattesystem for bedriftene. Høyre ønsker også å legge til rette for at norske selskaper i stor grad kan eies av norske kapitalinteresser.