Steinar Hansson

Er hevntørsten så sterk at pilotene får smelle til i blindt raseri? Et sykehus der, et boligområde her, siste gjenværende hus i byen der ute, det skjuler sikkert terroristene. Skyt, drep – bomb! Sett på musikken, full guffe, back to base, oppdrag utført, en øl, en joint, takk!

Nei, slik er ikke denne krigen. Ikke denne krigen, aldri den krigen som foregår nå. Tidligere kriger, ja, som i Vietnam, men ikke nå. Ikke apokalypse nå. Denne krigen er ikke bare rettferdig begrunnet, men rasjonelt kalkulert. Terrorismen skal bekjempes, det vanvittige regimet til Taliban fjernes og Osama bin Laden fanges. Dessuten står verden, den siviliserte verden, sammen i alliansen. En dag er krigen over, Taliban borte, folket friere og terroren på retur. Derfor må vi, som fjerne tilskuere, og afghanerne som lidende flyktninger, holde ut at døden slippes fra himmelen natt etter natt, fra dag til dag til dommedag.

Hva skal vi tro, hvilket bilde er riktig? Er krigen i Afghanistan et berettiget svar på galskapen som rammet New York? Eller er blitzen over Kabul og Kandahar mest å forstå som bombing av uskyldige, som nye pinsler mot mennesker som allerede er mer undertrykt og utpint enn noen andre i hele verden? Det er grunn til å frykte at denne krigen går fra vondt til verre. I den lange rekken av små og store kriger USA har vært innblandet i etter 1945, har utgangspunktet aldri vært et dødelig angrep mot hjertet av Amerika. Begrunnelsen har vært mer indirekte, som forsvar for egne interesser langt borte, rene ideologiske felttog – eller militær hjelp til allierte i nød. Likevel har det ikke manglet på ildkraft og utholdenhet. Når amerikanerne holdt ut ti år i Vietnam i en krig uten mening og ære, hvor lenge og voldsomt kan de ikke drive på nå – når de i høyeste grad har dype sår å hevne. Å drømme om at denne sårede supermakten skulle slå tilbake uten hat og bomberegn, har aldri vært annet enn nettopp en drøm. Å håpe at krigen snart er over og at bombingen stanser, er også bare et håp. Som kjent er intet lettere enn å starte en krig, intet vanskeligere enn å avslutte den. Bak alle kalkyler og planer for en rasjonell gjengjeldelse mot Osama bin Laden og Taliban, næres USAs krigføring av vrede. Raseriet er forståelig, så forståelig at det blir gjennomskuet. Det tror jeg er grunnen til at en verden som i går sørget bittert over ofrene på Manhattan allerede i dag ber USA holde opp i Afghanistan. Aldri har vel opinionen skiftet så raskt i synet på en konflikt. Folk er krigstrette før krigen egentlig er begynt.

Afghanistan har ikke annet til felles med Vietnam enn at begge de fattige landene alltid har jagd angriperne vekk, men tanken på Vietnamkrigen er blitt påtrengende i det siste. Også fordi vi i disse dager har fått gjensyn med Francis Coppolas mesterstykke av en krigsfilm, «Apokalypse nå». Det er langt frem til et slikt forfall i de amerikanske styrkene i luften over Afghanistan som Coppola skildrer i Vietnams jungler. Hans film er heller ikke realistisk. Tvert imot den rene galskapen, og nettopp derfor så gripende god i skildringen av krigens gru. «Jeg elsker duften av napalm om morgenen,» er en av filmens kjernereplikker, uttalt av en krigsgal oberst etter avslutningen av filmhistoriens mest spektakulære krigsscene, et helikopterangrep som alle med tilgang til kino bør ha sett minst én gang i sitt liv. Men hva har dette med Afghanistan å gjøre? Forhåpentlig lite, men dessverre kanskje mye. USA vinner ikke krigen uten at den trappes opp, uten at soldatene går inn i landet og møter en fiende som er sluere enn slanger, og som går i ett med terreng og knuget befolkning. USA risikerer store tap i slag og bakhold. Over 55.000 amerikanere ble sendt hjem i likposer fra Vietnam. Det førte ikke til seier, men til moralsk oppløsning i egne rekker. Vietnam skulle bombes tilbake til steinalderen, Afghanistan er der allerede. Kanskje derfor flyene og rakettene ikke finner stort annet enn sykehus og matlagre å treffe når flystripene er ferdigbombet? Eller er det allerede blitt som i Vietnam, blind bombing i forferdelig vrede over døde landsmenn og fiende som gjemmer seg? Hvor mange flere feilslåtte bombetokt tåler USA før for eksempel vår egen regjering tvinges til å si ifra? Svaret er vel mer enn 1000. USA måtte nok slippe en atombombe for at utenriksminister Jan Petersen skulle få seg til å kritisere president George W. Bush. Men hva skal vi andre mene, tro og håpe?

La oss aldri glemme massakren på Manhattan og Talibans grusomme samfunn. Men for hvert amerikanske feiltrinn og en stadig klarere åpenbaring av at krigsmålene er uklare, blir det vanskeligere å forstå USA. Midlene står ikke i forhold til målet. Hevnen og vreden er tydeligere enn strategien. Hvordan får de seg til å spre klasebomber som afghanske barn forveksler med de flybårne matpakkene? Det er som om amerikanerne på nytt styrter seg inn i mørkets krefter, over et land de verken kjenner eller forstår, bare forakter, og hvor nederlagene kan komme til å stå i kø, både moralsk, politisk og militært. Jeg håper angsten for denne apokalypsen er overdrevet. I øyeblikket ville intet være bedre for verden enn om terrorismen ble rullet opp, Taliban knust, bin Laden tatt og fundamentalismen bekjempet. Luftkrigens mareritt bygger hittil ikke opp under denne drømmen.

ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER