Av Arne Klyve,Bergen

Solidaritet i politisk sammenheng handler blant annet om at bestemte mennesker eller yrkesgrupper osv. står last og brast med folk som befinner seg i en vanskelig eller truet situasjon. I en mer teoretisk sammenheng står solidaritetsbegrepet i kontrast til individualisme og egennytte.

Hvordan er det så med Arbeiderpartiets politikk – lokalt, nasjonalt og internasjonalt? Får befolkningen øye på vyene, på motet eller verdivalgene? Står Arbeiderpartiet for noe som skulle tiltrekke seg de brennende hjerter? Eller har de større appell til unge karrierister eller den overmette universitetsansatte som fortsatt drøyer med å ta steget helt til Høyre?

Internasjonalt er det svært pinlig at utenriksministeren igjen og igjen viker unna for en selvstendig Midtøsten-politikk og på «kattepoter» sidestiller offer og overgriper. En slik logring for USA som den ministeren fremviser, mangler sidestykke i norsk politikk. Et annet tema er den ekstreme egennytten som fremtrer når deler av oljeformuen brukes til å investere i landmineproduksjon og tobakksindustri. Alt er liksom greit bare det tjener norske interesser. Etisk handel synes å være fjernt som tanke. Vi erfarer at ytterst få nye landsmenn ønskes velkommen i nasjonen og mange sendes ut i rekordtempo. Hastverket med å få Norge inn i EU, en mur mot størsteparten av den fattige verden, assosieres heller ikke med solidaritet.

I nasjonen blir de rike rikere og de fattige fattigere. De ti prosent rikeste disponerte to tredeler av all finansformue i Norge i 1999. For femten år siden disponerte de ti prosent rikeste bare halvparten. Norge er nå ett av de landene hvor forskjeller på folk øker mest. Kraftsektoren, Telenor og Statoil omstilles i bedriftsøkonomisk tempo og terminologi og alt skal visstnok tjene vanlige folks interesser.

Lokalt sitter kommune— og bydelspolitikere med svarteper og fiktiv handlefrihet. Avmakten er desentralisert i form av stadig nye oppgaver og ditto manglende redskaper for å innfri befolkningens forventninger og legitime krav. Oljeformuen skal knapt røres innenlands. Det er ekstremt usolidarisk at vi tillater fattigdom, at skoler forfaller og at grupper av barn ikke kan delta i fellesaktiviteter på grunn av foreldres knappe økonomi.

Statsministerens beslutning om å vaksinere alle verdens fattige barn er det eneste virkelige solidariske utspill jeg erindrer av ferskere dato. Det er anstendig politikk, men fra verdens rikeste land er det egentlig et puslete bidrag. Den store debatten om den globale fattigdomskløften står ikke på Arbeiderpartiets dagsorden.