Når en representant for andre meninger en sjelden gang slipper til, er det mer som prygelknabe enn som respektert opponent. Her skal hvitt være hvitt og svart svart — for fan.

Europeisk presse og kringkasting antyder aldri at selvmordsbomberne ikke er unge helter, som efter nøktern, balansert og moden overveielse ofrer sine unge liv i den edle kamp for sitt folk, men villedet og hjernevasket ungdom, som ikke har nogensomhelst mulighet til å få kundskap om alternative synsmåter, eller se seg selv og sine handlinger i et større perspektiv. I så vel skolegang som i fritidsmiljø blir de ensrettet på ideen om hensynsløs ødeleggelse av Israel, og de utsettes stadig for organiserte appeller fra «samfundets støtter» om å ofre seg for den nasjonale sak. Er ikke dette en forbrytelse mot disse ungdommene? Eller er det så betydningsløst at det ikke behøver nevnes i den norske debatt?

Det er en forbrytelse. Foreløpig den siste i en lang rekke. Det begynte med den flyktningstrøm som forlot Israel i 1948, og som blev samlet opp i flyktningleire i Lebanon. Der har de levet i 55 år i ørkesløs fattigdom, uten impulser, uten utdannelse, uten et arbeid som i alle fall kunne holdt tankene beskjeftiget, kort sagt i en utsiktsløs tilværelse. De som skulle være nærmest til å hjelpe sin blodsbrødre, de som i 1948 satte i gang den krigen som skapte flyktningstrømmen, nemlig oljesjeikene med sine tusenvis av oljemilliarder, har holdt all hjelp tilbake. De har ikke engang villet la andre, vestlige land komme til med hjelp. Begrundelsen var uendelig kynisk: Flyktningleirenes fornedrelse og elendighet måtte opprettholdes, fordi dét skulle avle de fortvilte kadrer som engang skulle rekruttere den armé av misnøyde som skulle feie Israel på sjøen. Og i denne arméen fungerer de nu som alt fra skolelærere til ungdomsledere til støttropper og selvmordsbombere. De er hjernevasket og fanatiske - et produkt av araberledernes grenseløse kynisme.

Dette er det norsk presse og media med selektiv nyhetsformidling og ensrettede kommentarer vil fremtvinge sympati for, og de har en samstemt venstreside med seg. Venstresiden har alltid vært anti-Israel. Helt fra den gang vi hørte det første pip fra Kristin Halvorsen har hun vært anti-kapitalistisk og anti-Israel, og omhyggelig holdt disse to begreper adskilt. Her står vi overfor et meningsvangert paradox. Den konsekvente og enøyede anti-kapitalisme som hun alltid har briljert med her hjemme, har vært fullstendig fraværende i hennes Midt-Østen kommentarer. Vi har aldri hørt henne engang med et sukk besvære seg over oljesjeikenes kyniske utnyttelse av Palestina-flyktningenes uopplyste og desperate fattigdom. Aldri har hun antydet at araberlandene burde bruke verdien av nogen timers oljeproduksjon til å gi flyktningene livsstandard, utdannelse og oppgaver. Hennes anti-kapitalisme er åpenbart underordnet hennes anti-Israel holdning. Når hun - gjennom flere tiår - konsekvent og flengende har kritisert Israel ved enhver mulig anledning, uten nogensinde å avgi en balansert eller nøytral uttalelse, har hun gitt kjøtt og blod til definisjonen på antisemittisme, og hennes meningsfeller med henne.

Av Eilif Serck-Hanssen