debattAv Tone Lønne Nilsen Og hvor lenge vil det vare? Vi kan ikke gå i demonstrasjonstog hver dag. Media vil ikke hver dag skrive om rasisme og umotivert vold. Og det er nettopp her problemet ligger. Begrepet hverdagsrasisme har vært mye brukt i mediene de siste ukene. Jeg tror tiden nå er inne for å introdusere begrepet antirasistisk hverdagspraksis.Hvorfor er det slik at det å omgås mennesker med en annen kultur og en annen hudfarge fremdeles gjør oss engstelige, påkaller "holdninger", gjør at vi går i forsvarsposisjon eller at vi blir handlingslammet og tafatte? Hvorfor er vi ikke kommet lenger etter så mange år med innvandring til Norge? Hvorfor må vi gå på kurs for å lære?Jeg mener det er fordi vi aldri har tatt utfordringen på alvor. Vi har ikke skjønt at det å skape holdninger, empati, likeverd, gode konstellasjoner og sosialt samspill med andre mennesker er en livslang prosess.I barnehage— og skolesektoren har vi heller ikke tatt innvandrerproblematikken på alvor. Min personlige erfaring er at det som oftest søkes kompetanse innenfor dette feltet kun når problemene er i ferd med å oppstå, eller allerede har oppstått. Der finnes ikke noen kunnskap som ligger i bunn innenfor det migrasjonspedagogiske feltet. Der finnes ikke nok bevissthet om dette i dagens høyskoleutdanning. Migrasjonspedagogikk må bli en mye større del av grunnutdanningen både for lærere og førskolelærere.For vi må begynne med barna. Vi må allerede fra barna er små skape en hverdagspraksis hvor det å komme fra Norge eller fra Sri Lanka er like verdifullt, hvor det å ha hvit hud eller mørk hud er like vakkert. Man må allerede i barnehagen skape en atmosfære hvor alle foreldre og barn føler seg like velkomne og hvor alles kulturelle bakgrunn er like mye verd. Barn er i utgangspunktet ikke rasister, de er bare undrende og spørrende til det som skjer rundt dem. Derfor er det så viktig at de i det daglige opplever flinke og bevisste voksne, som gjør det flerkulturelle i barnehagen til noe hverdagslig og verdifullt.Dette krever bevisste voksne som vet hva de gjør og hva de formidler, både verbalt og med sitt kroppsspråk. Dette betyr kanskje også et oppgjør med egne holdninger?Både foreldre, lærere og førskolelærere har sitt ansvar her. Jeg tenker da først og fremst på de menneskelige ressursene. I tillegg kommer ressursene i form av gode læreplaner og utdanningsplaner, som i større grad tar hensyn til det flerkulturelle aspektet i vårt samfunn.Jeg vil også utfordre de politiske organer. Vi kommer ikke unna at det ofte er snakk om ressurser i form av penger. Hva er viktigere enn barn som er trygge, fordomsfrie, omsorgsfulle og involverende? Barna er vår fremtid!