Pøbel bidrar med vold når fredelige motstandere av den økonomiske globaliseringen demonstrerer mot politiske lederes toppmøter. Pøbelen fikk en anledning. Israels opptreden på Vestbredden og i Gaza har fremkalt en internasjonal kritikk sterk nok til å friste antisemitter til dåd.

Igjen rammes synagoger og jødiske minnesmerker og symboler i et Europa nazismen gjorde nesten «judenrein». Antisemittismen behøvde knapt jøder før heller for å eksistere, men nå finnes de i alle fall i Israel og blir fordømt av alle. Da går det an å henge seg på.

Islamforsker Kari Vogt bemerker også antisemittismen i den arabiske og muslimske verden. Det kan virke selvmotsigende ettersom araberne er semitter, men holder vi oss til forklaringen i leksikonet, ble antisemittisme den alminnelige betegnelsen på jødehat.

Da kan også

Da kan også en araber være antisemitt, og i Midtøsten er slike holdninger vevet inn i holdningen til Israel og den israelsk-palestinske/-arabiske konflikten som ikke-diskrediterte samfunnstrekk. Konflikten legitimerer dem. Adolf Hitler blir mannen som slo jødene. De antisemittiske klisjeene føres videre.

Globaliseringsmotstanderen må ta avstand fra pøbelen for å verne sin protest, og den som kritiserer Israel må fordømme antisemittismen. Den operasjonen er lettere i Europa enn i Midtøsten, hvor for mange med makt til å forme opinionen må oppgi for mye.

Europa hadde dårlig samvittighet for jødenes skjebne i Det tredje rike og Den annen verdenskrig og unngikk å mene noe negativt om den nye staten Israel, som var seg bevisst en situasjon som tok form av et moralsk overtak. Det endret seg, særlig etter seksdagerskrigen i 1967, da til og med den tyske forbundsrepublikken torde å gi uttrykk for en oppfatning som ikke var identisk med den israelske. Israel hevdet retten til å oppføre seg som en vanlig stat og måtte da vente å bli behandlet som en vanlig stat også.

Altså:

Kritikk av Israel er ikke lik antisemittisme. Heller ikke sterk kritikk, det vil si fordømmelse. Leksikonet betegner sionismen som jødenes gamle drøm om en gang å vende tilbake til Jerusalem og Israel og beskriver den moderne, politiske sionismen som målet om å sikre jødene et hjemsted i landet, staten Israel. Heller ikke antisionisme er det samme som antisemittisme. Men en antisionist kan være antisemitt.

Oslo-avtalen stadfestet eksistensen av den sionistiske staten likestilt med palestinernes rett til selvstyre. Jødene hadde alt sin stat. Men skulle palestinerne få sin?

Den politiske kampen har gått sin rituelle gang så vel i Norge mellom Israels venner og venstresiden som internasjonalt opp til resolusjonsnivå i FN; om en stat opprettet på grunnlag av sionismen var rasistisk, det fordømmende ordet her forstått vanlig etnisk ettersom arabere og jøder regnes som etnisk fremmedgjorte slektninger.

Rituelt fordi det endte like forutsigbart som når ordet fascist kastes som en lammende trylleformel mot debattanten man er uenig med eller kritikk av Israel avfeies som, nettopp, antisemittisme, som selvsagt kan kamuflere seg som, nettopp, kritikk av Israel.

Hopper vi over rasismegropen, har Israel like fullt et problem ikke bare på Vestbredden og i Gaza, men også hos seg selv. Den palestinsk-arabiske befolkningen vokser også i sionismens stat.

Valgene

På Vestbredden og i Gaza har Israel disse valgene: Områdene kan annekteres og bli en del av Israel. Da må Israel fullkommengjøre apartheidstaten for å bevare sin jødiske karakter eller drive etnisk utrenskning for å slippe fra den palestinske befolkningen. Begge løsningene ville innebære voldsomme krisemaksimeringer for både Israel og Midtøsten.

Alternativet er å avsondre, bevare Israel ved å kvitte seg med Vestbredden og Gaza, og det ser jo ut som den palestinske staten, ministaten. Statsminister Ariel Sharon viser alle tegn til å føre en politikk som går ut på både å avsondre og beholde, kontrollere, i terrorbekjempelsens navn. Og han må bygge på to forutsetninger, at USA støtter ham og at de arabiske statene ikke ønsker noen krig med Israel. Underveis gjør han palestinerne til antisemittismens undermennesker.