Av Olav Munch Jensen, uderv.insp./rådgiver

Det synes som om en mangler de gode mellommenneskelige relasjonene og tillitsskapende kontaktene som tidligere kunne «løse floker» — før disse ble til «tidsinnstilte bomber». En rå og brutal verden inviterer ikke akkurat til åpenhet om de problem vi alle til tider strever med.

Barn og unge er en ekstra utsatt gruppe. De går gjennom utviklingsfaser der de er spesielt sårbare, og de har derfor også særlig store behov for å ha rundt seg en voksenverden de kan forholde seg positivt til, og som de kan betro seg til når alt kan virke håpløst. Når så nettverkene rundt de unge svikter, bør faresignalene vekke voksenverdenen rundt dem - det være seg skole, foreldre, naboer og politikere. Her ligger ofte spiren til den voldsspiralen som er nevnt innledningsvis.

Som inspektør og rådgiver i ungdomsskolen har jeg hatt anledning til å følge ungdoms utvikling i flere tiår. Og det er en merkbar forskjell på de unge av år 2002 og unge for et par tiår siden. Heldigvis har flertallet rundt seg voksne, som de kan forholde seg til og som er gode rollemodeller. Men stadig flere tilbringer mest hele dagen alene eller sammen med jevnaldrende - de har svært få voksne som de har tillit til, eller som har tid til «å snakke med dem».

Dette kan forklares med at en mer hektisk hverdag krever alt av begge foreldrene, slik at de er «glad til» om de unge forsvinner ut også på kveldstid. Uansett grunn ser det ut til at ungdommen ofte blir salderingsposten når familieregnskapet skal gjøres opp. Rollemodellene blir da heller heltene fra data og tv - neppe de beste!

En har i Bergens-skolene vært vitne til mange stygge voldsepisoder - elever imellom og i forholdet mellom elev og lærere. Helt nede på grunnskolenivå er volden hardere og mer brutal enn tidligere.

Hva kan skolen gjøre i denne sammenhengen? Etter min mening kan det legges til rette for mange positive og kreative tiltak - i samarbeid med hjemmene. Disse må på banen, og foreldrene må få følelsen av at skolen «tar dem på alvor» og ønsker å samarbeide om løsninger på samhandlingsproblemene. Slik det dessverre ofte har vært, har nok mange foreldre «utsatt» nødvendige kontakter med lærere, fordi de følte dette ubehagelig, mens det tvert om burde være «første skritt i en ny og bedre retning».

På Garnes ungdomsskule ønsker vi derfor å inkludere elever og foreldre i et mye bredere og mer forpliktende samarbeid om skole- og elevmiljø enn tidligere. Skolen har ansvarslæring som ett av sine overordnede mål, og dette må forplikte både i forhold til lærerpersonale, til foreldre og selvsagt til elevene selv.

Høsten 2001 ble det derfor vedtatt en overordnet miljøplan som skulle ta alle deltakerne i skolemiljøet på alvor. Tanken var å ansvarliggjøre elevene for eget miljø - ved å gi dem utstrakte fullmakter til å være reelle deltakere i utviklingen av et bedre skolemiljø.

Som rådgiver hadde jeg særlig i tankene å bedre det sosiale klimaet - mellom elevene og mellom elevene og lærerne. Det måtte være mulig å komme mobbi n gen til livs og også forebygge utviklingen av mobbing. Samtidig bure det være mulig å lære elevene at konflikter kan løses uten bruk av vold. Til sist ville det være ønskelig at de unge så verdien av å ha en pen skolebygning med hjelpemiddel som fungerte - med andre ord å forebygge hærverk!

Bruken av elevmeklere er ikke ny i ungdomsskolen. Mange skoler har prøvd å la elevene mekle i mindre konflikter - med mer eller mindre godt resultat. Det nye på Garnes var først og fremst innføringen av miljøvakter og dessuten tanken om et større overbygget hele av eleva n svar for miljøet.

Før hadde skolen hatt elevvakter av den tradisjonelle modellen - dvs. elevene i 10. klasse fungerte etter tur som «kopier» av lærerne ute i friminuttene. Elevvaktene ble på mange måter «lærerens forlengede arm» - noe som førte til nye konflikter. Det gikk ofte «sport i» å «ta medelever» for forseelser som en selv ikke ønsket å bli tatt for. Men nå hadde en «MAKT» denne uka, og da ble det flott å ta elever i den andre klassen - kanskje til og med elever en ønsket «å gi et spark».

Den negative effekten ble derfor dobbel - først fikk en lære hva «makt kan føre til» og dessuten fikk en faktisk «blankofullmakt» til litt ekstra mobbing i vaktuka.

Det måtte være et mye bedre alternativ å lære elevene å utvikle og vokte et positivt miljø i ungdomsflokken. Kanskje ville det være mulig å kurse elevene i god kommunikasjon og i positive måter å løse konflikter på, slik at de kunne fungere som gode rollemodeller ute i den harde jungelen på skoleplassen? Kanskje kunne de - mye bedre enn de voksne - oppdage elever som sto alene eller som ble utsatt for trakassering? Kanskje kunne de på denne måten formidle viktig informasjon til de voksne - både lærere og foreldre? Og de kunne tipse elevmekle r ne om hvor de hadde en jobb å gjøre!

Som tenkt, så gjort! Det ble utlyst stillinger som både miljøvakter og elevmeklere i fjor høst. I tillegg ønsket skolen at praktiske og nevenyttige elever meldte seg som reparatører - dette som ledd i den overordnede modelltanken. Fra før av hadde skolen IKT-vakter (datavakter), som slik kompletterte det hele.

Det ble gjennomført kurs der elevene fikk trene i å kunne kommunisere med hverandre og i å kunne løse konflikter, de elevene som ønsket å søke stillinger, leverte inn skriftlig søknad med begrunnelse, og i neste omgang ble de innkalt til personlige intervju. Administrasjonen hadde på forhånd utpekt kontaktlærere for alle gruppene, og disse lærerne gjennomførte intervjuene og foretok ansettelser. Miljøvaktene ble hentet fra 9. klassetrinn, mens meklerne ble forbeholdt 10. trinn. Reparatører kunne i utgangspunktet hentes fra alle tre trinn - det samme med IKT-vakter. Undertegnede informerte personalet og FAU om de nye miljøtiltakene.

Ett års erfaring er lite, men mye tilsier at vi har valgt riktig vei i arbeidet med skolemiljøet. Personlig har jeg fått mange tips fra miljøvaktene - viktig informasjon for å kunne hjelpe elever og for å forebygge konflikter. Enkelte miljøvakter har vært særlig aktive, og jeg vet positivt at de ønsker å fortsette arbeidet til høsten. Elevmeklerene har også hatt saker - om enn ikke så mange som antatt. Erfaringene tilsier også at det er størst behov for miljøvakter - to eller tre elevmeklerpar vil trolig være nok.

I høst vil sannsynligvis opplegget bli noe revidert. Jeg kan tenke meg å knytte hvert miljøvaktpar opp til et fast inspeksjonsteam av lærere - dette for å ansvarliggjøre begge grupper om betydningen av god og positiv inspeksjon. Disse vil kunne samarbeide tett - og med litt ulike oppgaver vil de kunne utfylle hverandre. Det er svært viktig for hele elevflokken å vite at miljøvaktene bare er ute etter «å hjelpe» sine medelever - mens lærerne selvsagt er forpliktet til også å ta forseelser og brudd på skolereglementet.

Ved å ta elevene (brukerne) på alvor i det forebyggende miljøarbeidet på skolen tror jeg vi er på rett vei mot bedre samhandling og bedre konfliktløsning - noe som på lang sikt vil være avgjørende for hele samfunnet. Men da er det viktig at disse tankene blir inkorporert i planer på skoler over hele landet.