Midt på Petersplassen i Roma. To, små menneskeprikker fra Bergen på sommerferie, omgitt av katolsk prakt og dimensjoner — og noen tusener andre storøyde. Har du lyst å føle deg liten, som en duppende kork et sted i Stillehavet, kan Petersplassen anbefales. Varmt og godt er det også der. Varmere skulle det bli!

Ikke fordi paven kom forbi, men midt der i det vilt fremmede internasjonale surret, kom vitterlig to velkjente fjes mot oss. Jeg må si at Petersplassen i Roma var omtrent det siste stedet jeg trodde vi ville treffe kjente, så du stopper jo uvegerlig opp og glor litt. Det kunne jo være noen som liknet, noen fra Estland eller Sveits og ikke fra Åsane. Men vi så på gloingen til de andre også at det var de vi trodde det var. Prikken og konen.

«Ka i helsike gjør dokker her?» sa Prikken - og så var vi i gang. Nordmenn og særlig bergensere som snubler over hverandre i den store verden, er ikke i beit for samtaleemner. Sannsynligheten for å treffe akkurat de to på Petersplassen var på nivå med den store lottogevinsten. Så her er det jo bare å håpe videre ...

FOR MANGE ÅR SIDEN trodde jeg at det å dra ut i den store verden var ensbetydende med å iføre seg anonymitetens usynlighetskappe og gli ubemerket under husmalingen i det internasjonale fellesskapet. Ingen visste hvem du var, ingen luktet bergenser - den totale frihet. En teori jeg har droppet for lengst. Det er alltid noen som finner deg, om ikke annet - pr. mobiltelefon.

«Det fine med London er at ingen kjenner deg!» utbasunerte en tjommi midt på 60-tallet - vi sto der en gjeng med storøyde ungdommer i den 17. mai-liknende menneskevrimmelen på Oxford Street og ventet på grønn mann. Yeah-yeah! Jeg glemmer aldri da gentlemannen foran oss snudde seg smilende, lettet på bowleren og sa på sitt mest slepne bergenske:

«Vær ikke for sikker, unge mann.»

Der og da ble vi alle en illusjon fattigere, og en erfaring rikere.

NOEN DAGER ETTER Petersplassen: Barcelona. Lørdag formiddag. Utsalg! Det aulet med folk. De trange gatene i gamlebyen sydet av språk, dialekter, latter og støy - og av mennesker. Massevis av spanjoler og fremmede. Maurtue. Men var det ikke - som kom der ...?

Jo visst - det var Rolfen. Og Ella! Som bor oppe ved Nesttun et sted, men som vi ikke har sett på ti år - minst. Og så snubler vi over dem - her! Ikke på Torgallmenningen eller ved Brushytten, men i det trangeste, dunkleste Barcelona. Ny hakeslepp, nye vantro omfavnelser, ny bergensk forening. Trøste og bære for et sammentreff. Gå litt tettere sammen, dette eg ha bilde av ... Godt at det finnes tett med vannhull i det spanske - puh, det tar på med slike hyggelige sjokk. Kelner, kald, tørr hvitvin, por favor ...

Og så snakket vi om paret som la seg ned på solsengene ved siden av oss på båten. Totalt fremmede, helt til hun åpnet munnen. Fra Østfold. Lekent ba hun mannen sin beskytte seg mot solen ekstra godt «der foran». Hun ville ikke ha noe tull med «kølla di». Så pludret og lo de som bare kåte, middelaldrende folk på cruise kan gjøre det ...

En time senere var det på sin plass at jeg spurte fru Larsen om vi skulle spise lunsj. Jeg sa det lavt, mest med øynene. Den som svarte var Østfold-damen. Sprutrød. Som en solbrent hummer. Om vi var norske? Om vi hadde hørt alt de snakket om? Tja, hva svarer du til det, da? - bortsett fra et muntert nikk med en viss anerkjennende schwung.

Jeg tipper de heretter ikke lever i den villfarelsen at den store verden - selv på en cruisebåt i Middelhavet - er kjemisk fri for nordmenn.

EPISODENE hører til denne sommerferiens perler. En bekreftelse på at verden er blitt mye mindre enn før, og at selv vi fra annerledeslandet her nord er små aktører i det store fellesskapet. Som da den blide servitøren fra Romania i skorsteinsbaren på cruiset plutselig spurte: Are you from Bergen? Jo, jo - vi var jo det, men hvordan?

«My fiance is from Bømlo!»

Akk ja, sånn e' det å komme fra globale kjendisstrøk. Egentlig en lett bør å bære. Veldig lett!