Av Alex Iversen, medieviter

Den gangen var det Cinematekets visning av filmen «Deep Throat» som brakte den antipornografiske mobben ut i gatene. Noe av det mest sjokkerende den gangen, var at mennesker som ønsket å se den omdiskuterte klassikeren, og gjøre seg opp en mening om den på egen hånd, på vei inn i kinosalen ble trakassert, og uthengt som «voldtektsmenn» av illsinte radikalfeminister. Dette var, som medieforsker Barbara Gentikow helt korrekt har formulert det, «uttrykk for et dypt åndsmørke». Nå er vi i gang igjen. Og kvinnen som har fått pornoalarmen til å gå av denne gangen er selvfølgelig den amerikanske performancekunstneren og expornostjernen Annie Sprinkle, som snart skal besøke BIT-Teatergarasjen med forestillingen «Herstory of Porn».

Til tross for at Likestillingsutvalget i Bergen kommune har sendt ut en pressemelding der de slår kategorisk fast at Sprinkles forestilling ikke er kunst, så trenger ikke Sprinkle å være spesielt redd for sitt ry som kunstner. Sprinkle har for lengst earned her respect ! Hun er i dag en av verden mest anerkjente performancekunstnere, hun har opptrådt på mange av verdens mest prestisjetunge gallerier (bl.a. The Museum of Modern Art i New York), og det har lenge eksistert en massiv akademisk interesse for hennes prosjekter.

«Herstory of Porn» er da heller ikke et sexshow, like lite som det er et propagandashow for pornoindustrien. Forestilling er tvert imot en dekonstruksjon av pornografiens virkemidler og budskap, og en kritikk av pornoindustrien fra en kvinne som kjenner den fra innsiden. Sprinkles performancekunst er imidlertid også stappfullt av boblende livslyst og humor, og den sexpositive feminismen hun representerer framstår i dag som et helt nødvendig korrektiv til antipornofeminismens dogmatiske samfunnsforståelse og puritanske menneskesyn. Det er her nok å vise til at norske feminister de siste ukene har kranglet så bustene fyker i Klassekampen over hvorvidt kvinner som kjøper seg en dildo er «lakeier for pornoindustrien» eller ikke. Kvinnegruppa Ottar har i denne debatten avslørt seg som feminismens svar på pastor Enevald Flåten: Ottar er nøyaktig like irrasjonelt pornofobe som Flåten er homofob.

Annie Sprinkles kunstneriske prosjekt handler grunnleggende sett om å sprenge seg ut av trange sosiale kategorier, og om å lege det en seksualfiendtlig kultur har ødelagt. Hvis Kvinnegruppa Ottar og Likestillingsutvalget i Bergen kommune, slik de har varslet, faktisk forsøker å stoppe en anerkjent kvinnelig kunster fra å uttrykke seg på Bergens mest spennende scene, fordi de ikke liker bakgrunnen hennes, og det budskapet de på feilaktig grunnlag tror (!) hun står for, så er det ikke bare en uvanlig tåpelig og kulturfiendtlig handling, det avslører også et sjokkerende totalitært sinnelag. En slik destruktiv handling vil ikke være «Kulturbyen» Bergen verdig.

Hvis porno er farlig, så er det ikke av noen av de grunnene Ottar og deres høye beskyttere i Bergen kommune tror. Det virkelig farlige med porno er at hver gang denne omstridte sjangeren skal diskuteres offentlig, så fører det til at sjokkerende mange ellers normalt utrustede og fornuftige mennesker helt åpenbart mister både vett og forstand. La oss derfor håpe at riktig mange av dem legger dumme fordommer til side, og istedenfor å aksjonere får med seg en av Sprinkles forestillinger på BIT. Det er nemlig disse, mer enn noen andre, som trenger å bli omfavnet av Annie Sprinkles dypt humanistiske budskap.