Hovedbudskapet i kronikken er at personer og instanser som advarer mot mulige skadevirkninger av media på barn og unge, er moralister: «moralkonservative nostalgikere, moralske entreprenører som driver kulturkrig i barns navn (...) med moralproteksjonistisk strategi,» osv. Og denne moralistiske flodbølgen har ingen som helst basis i vitenskap og forskning: «Slike forestillinger finnes det ikke noe grunnlag for.»

Iversens egen posisjon i forhold til normer og etikk i dette landskapet anes vagt; at moralisering dessuten kun er en egen-skap ved for eksempel den kritiserte part, som for eksempel «moralkonservative», er betegnende for hans lille korstog. Eventuell parallell til historiens barnekorstog måtte være at i begge tilfeller skyves barna foran for å tjene de voksnes eg-ne prosjekter (!). De store linjer avsløres også, nemlig det «påfallende sammenfall (...) mellom denne moralismen og den populistiske høyrebølgen som nå flommer gjennom Europa.» En så vidt sterk overvekt av sarkastiske karakteristikker, som hos Iversen, røper noen ganger nettopp en tilsvarende man-gel på argumentasjon med røtter i erfaring og viten. Hans kritikk av at « (...) forenklede årsakssammenhenger (derfor) ikke lar seg påvise» avfeies med retoriske vendinger om « (...) enormt kompliserte sosiale, historiske og kulturelle sam-menhenger» osv.

Til alt dette, til disse «dumme og grunnløse forestillinger om medienes demoniske påvirkningskraft», vil jeg bare kort henvise til at det pr. i dag foreligger omfattende internasjonal forskning — med hittil mer enn 1000 - tusen - publiserte forskningsrapporter innen sosiologi, sosialpsykologi, utviklingspsykologi og barne- og ungdomspsykiatri, særlig omkring medias virkning på voldsatferd og kriminalitet. Og det dreier seg om alle relevante metodiske tilnærminger, inkludert metaanalyser. Konklusjonen på denne forskningen er, kort fortalt, overveldende: Voldelige tv-innslag er positivt korrelert til aggressiv atferd hos barn og unge, og dét sterkere enn noen annen av alle øvrige undersøkte faktorer. Dette betyr ikke at alle barn reagerer slik.

Tendensen til imitasjon av det barnet betrakter i så måte er vel dokumentert, likeså fare for ut-vikling av manglende følsomhet og innlevelse vis-à-vis fremtidig voldelighet. Fra faglig hold er denne sammenhengen ikke lenger diskutabel, utfordringen ligger i fortsatt å utforske forklaringer på hvordan påvirkningen skjer. Den amerikan-ske pediaterforeningen (AAP) har således tatt konsekvensen av alvoret i alt dette, og kommet med et sett konkrete, dels pedagogiske, noen mer restriktive (om man vil: «moralistiske») anbefalinger til barneleger, foreldre, skoler og medieforskning.

Medievitenskap - som seriøs vitenskap - må, som alle akademiske disipliner, rimeligvis forholde seg ansvarlig og for-pliktende til forskning og innsikt fra sentrale vitenskaper, (også om det måtte dreie seg om andre forskningstradisjoner enn ens egen), enten det gjelder samfunnsvitenskaper, psykologi eller medisin. Min belæring her handler om forskningsmoral, er neppe moraliserende. Med en type relativiserende retorikk, som Iversens, kan all, ikke minst ubehagelig, forskning bortforklares og avfeies; det hele dreier seg bare om en mening mot en annen mening.

Iversens totalbudskap synes meg dessuten å røpe en viss mangel på konsekvens: når han til slutt antyder noe om hvordan familie og samfunn skal forholde seg til eventuelt tvilsomme medieinnslag, kunne man jo spørre seg om det da skulle være noe å bry seg med, all den stund ingen farlig sammenheng skal være påvist eller bevist(?).

Jon Geir Høyersten, dr.philos. psykiater