AV ELISABETH AASEN

Begge skulle de bli forfattere. Hun ble Amalie Skram, et av Norges store litterære navn, han ble «John Paulsen — ein gløymd forfattar», som Jan Olav Gatland skriver om iBergens Tidende 11.10.2003. Kronikken er interessant, det er viktig å bli minnet om skribenter som samtiden kjente og ettertiden glemte.

John Paulsen hadde ambisjoner, en vei mot litteraturens høyder var å besøke store forfattere, særlig i utlandet, og så skrive om dem: «Hos Bjørnson i Paris 1884», «En aften hos fru Collett», «En frokost hos Magdalene Thoresen». Disse hjemme-hos artiklene ble betraktet som utslag av forfatterens forfengelighet, han kunne sole seg i glansen av sine berømte bekjente. Egentlig gjorde han vel ikke mer enn dagens journalister gjør i sine portretter av forfattere, politikere og andre med en viss kjendisfaktor - og sant å si, John Paulsen gir ofte et godt bilde av berømthetene.

Samtiden hadde et tvetydig forhold til John Paulsen. Noen satte ham høyt: Ibsen hadde store forhåpninger til ham, Bjørnson kalte ham «et husjomfru-talent», Georg Brandes innrømmet ham et visst talent, men slaktet ham for sentimentalitet, forteller Jan Olav Gatland. Amalie Skram var velvillig innstilt til John Paulsen, men oppfatningen av ham gikk over i raseri - med god grunn.

Amalie fra Klosteret kom til Kristiania i 1881 som fraskilte fru Müller. Året før hadde hun en anmeldelse iDagbladet av John Paulsens fortelling«Margeritha», der hun polemiserer mot negative anmeldelser, blant annet iMorgenbladet. Hun kritiserer anmelderne for ikke å yte ham rettferdighet. I 1883 skriver Amalie Müller positivt og oppmuntrende iNyt Tidsskrift om flere av John Paulsens bøker.

Samme år fornærmet han henne dypt ved å utgi nøkkelromanen«Moderne Damer». Hovedpersonen, den fraskilte «fru Schønberg, er født i en småby på vestlandet, hvor hendes far var håndværker eller sådant noget. Hun var netop konfirmeret/.../da hun blev gift med en ældre, rig grosserer. Et fornuftparti fra hendes side!... Nogle påstå, at han efter en svigagtig fallit er rømt til Amerika». Boken begynner ikke særlig smigrende, og fruens sosiale bakgrunn legges det ikke skjul på: «Hendes bedstefar var en jævn bondemand... Faderen drev en liden høkerhandel.» Moren vil være «finere» enn hun er, datteren lærer tidlig at det finnes en bedre verden å strebe etter. «Hun gik i byens beste skole. Smuk og begavet som hun var, blev hun snart veninde med de fornemste børn i klassen.»

Likheten med Amalie fra Klosteret er åpenbar. I Kristiania visste «man» at«Moderne Damer» handlet om Amalie Müller, senere Skram. Den fraskilte fruen i romanen er skildret som utrolig vakker, hun bedårer alle menn - men er en istapp. Hun ferdes blant radikale Venstre-mennesker, men egentlig er hun en snobb som helst vil inn i de gamle, fornemme Høyre-kretser.

Amalie Müller omtalte romanen som «et skandaleprodukt». Men det største sjokket fikk hun da hennes venninne Mathilde Schjøtt, vår første kvinnelige litteraturhistoriker, anmeldte boken - til tross for at Amalie Müller forsøkte å hindre at den skulle anmeldes.

Man kan undre seg over John Paulsen. Hvorfor skrev han denne ondskapsfulle boken? Amalie Müller hadde jo vært en av hans positive kritikere. Var han en av de beundrende menn i Kristiania, som ble avvist av «istappen»? Det må være skjebnens ironi at han ble glemt mens Amalie Skram ble den suverene forfatteren - Bergens stolthet.

SKJEBNENS IRONI: Amalie Skram og John Paulsen, begge fra Klosteret, hun den suverene forfatter - Bergens stolthet - han den glemte forfatter.