Sakskartet for møtet sa riktignok intet om valg av styringsmodeller. Rådets medlemmer har kanskje heller ikke tenkt at det var dette de tok stilling til. Men beslutningen om å legge ned seks menigheter i Bergen sentrum var en beslutning om Kirkens framtid. Det var en beslutning jeg er dypt uenig i.

I utgangspunktet ble det tenkt positivt: Hvordan kan vi skape et bedre menighetsliv i indre Bergen? Men det hele skar seg ved at bispen og bispedømmebyråkratiet utviklet sin plan for hvordan dette kunne gjøres uten å samrå seg med menighetene. Forutsetningen for kirkebyråkratiets plan var at menighetene skulle nedlegges. Da var det ikke annet å vente enn at det måtte skjære seg.

Men det skjærer seg ofte mellom mennesker og innen organisasjoner uten at det dermed behøver å bli til en krise. Feil gjør vi alle hele tiden, og de fleste har lært nødvendigheten av å ta noen skritt tilbake og finne et bedre spor. I en byråkratisk sammenheng oppfører imidlertid ellers kloke mennesker seg ofte uklokt. Mennesker med valgte verv har dessuten lettere for å være lojale mot sitt byråkrati enn mot sine valgkretser. I behandlingen av spørsmålet om nedlegging av menigheter i Bergen sentrum ble omtrent alt som kunne gjøres galt, gjort galt.

Da forslag om å slå sammen Domskirkens, Korskirkens, Marias, Nykirkens, Johannes og Jakobs menigheter til én stor menighet ble sendt menighetsrådene til høring, ble den avvist av alle (med det unntak at Jakob uttrykte ønske om å gå sammen med Johannes). En konstruktiv drøfting av de positive tanker bak kirkebyråkratiets forslag var umulig. Slik spørsmålet var stilt, sto det om et være eller ikke være for menighetene. Dessuten var det ingen åpning for å drøfte andre måter å styrke menighetslivet. Det gjaldt bare å si ja eller nei til kirkebyråkratiets plan.

Fornuften taler for at saken skulle vært avgjort med menighetsrådenes nei. Men det skremmende er at bispen og hans administrasjon ikke lyttet til menighetsrådene.

I demokratiets navn ble saken riktignok sendt til ny behandling i menighetene, men uten at noe hensyn ble tatt til menighetenes synspunkter. En sak som kunne vært løst på en positiv måte, ble kjørt fram som en splittende stridssak. Menighetene fikk to alternativer: En permanent nedlegging eller en nedlegging i en prøvetid på tre år. Før saken kom til behandling i bispedømmerådet, var det klart at departementet ikke ville gi adgang til en prøveordning.

Det er urettferdig overfor kirkebyråkratene å si at saken bare dreier seg om nedlegging. I utgangspunktet var det tenkt som en oppbygging. Men slik det hele ble gjort, og slik byråkrati, biskop og bispedømmeråd har kjørt fram mot samlete menighetsråd, er det ikke annet å vente enn at for menighetene var det trusselen om nedlegging som ruvet over alt annet. Og nå er nedleggelsen et faktum dersom ikke departementet griper inn og verner menighetene mot kirkeledelsen.

Dette er et skremmende varsel om hvordan kirkeledelsen ønsker å styre Kirken når båndene med staten er skåret over. Bispen, bispedømmebyråkratiet og bispedømmerådet har behandlet saken som om den gjaldt politikk og administrasjon. For en kirke burde spørsmål som angår en menighet primært være spørsmål om teologi og tro.

Statens kirke er tradisjonelt styrt ovenfra – av kongen og kongens råd. I denne tradisjonen er menighetene geografisk-definerte, praktiske administrative enheter. I en fri og levende kirke må det være omvendt: menighetene er ikke bare grunnenhetene, men de grunnleggende enhetene som frivillig går i samarbeid med andre menigheter i en kirkesammenslutning. Ånden har bolig i en levende menighet. Det som ligger utenfor menigheten er praktiske ordninger mellom menighetene. Kirkeledelsen i en fri kirke er ikke over menighetene, men til hjelp og støtte for menighetene.

Den egentlige Kirken, den vi bekjenner oss til hver søndag, er én, hellig og udelelig. Innenfor den hellige, alminnelige Kirke søker mennesker sammen i menigheter. Dette er Det nye testamentes kirkestruktur. I verden forholder det seg nødvendigvis annerledes. Her slåss Kirkens medlemmer om den «egentlige» betydning av bokstaver og tødler og splitter Kirken opp i kirkesamfunn. Det er leit, men nødvendig ut fra menneskenes syndige natur.

Men rav ruskende galt blir det når kirkepolitiske organer, som har sine fullmakter fra en verdslig stat, ikke bare griper inn i menighetene, men nedlegger dem. Hvordan kan en kirkeadministrasjon tenke seg å nedlegge et hellig samfunn? Det kan bare forklares med at Kirkens ledelse tenker og styrer som en statsadministrasjon og ikke som menighetenes omsorgspersoner, som administratorer og ikke som teologer.

En framtidig fristilt norsk kirke må bygge på levende menigheter og ikke på vår mange-hundreårige tradisjon som en sentralisert statsinstitusjon. Skal vi ha et kirkebyråkrati i en framtidig fri norsk kirke, må den tjene menighetene, ikke motarbeide dem.

Av Orm Øverland