Den selvopplevde fattigdom rammer nødvendigvis ikke bare fem prosent av befolkningen som tjener mindre enn halvparten av gjennomsnittsinntekten, men også andre. Å mangle penger til mat, klær, hus og varme for seg og sine er en sann krise. Å mangle penger til dop er en like stor selvopplevd krise.

Terskelen for å begynne å tigge er stor. Begynner en person å tigge, har vedkommende sannsynligvis brutt ned en mengde personlige mentale sperrer mot å stille seg selv i forlegenhet og fornedrelse. Behovet for penger er større en behovet for å beskytte egen verdighet. Det er en trist skjebne. De fleste av dem som tigger har en livshistorie som handler om krenkelser, tap av selvrespekt og behov for å glemme. Det finnes nyanser, men vi som møter mange av dem og kjenner deres liv, vet at dette er realitetene.

Hva kan vi så vente oss i tiden fremover? Vil den åpenlyse tiggingen i byen vår øke eller kan den reduseres? Vi gjorde en kvalifisert gjetting i en kommentar til denne saken for noen dager siden og sa at vi tror tallet på personer som åpenlyst tigger, vil øke. Gjettingen bygger på følgende:

1. Tallet på unge heroinmisbrukere i Bergen har økt kraftig de siste årene. Misbrukerne vil dessverre mer og mer miste grepet om eget liv og være på desperat jakt etter penger til dop — koste hva det koste vil - også tapet av verdighet. De har ikke mer å miste. Mange flere av dagens heroinmisbrukere kan komme til å måtte ty til åpenlys tigging på gaten.

2. Tallet på psykiatrisk langtidssyke personer som trenger omsorg og behandling øker. Behandlingstilbudet er dårlig. Opptrappingsplanen for psykiatrien tar tid og mange vil kanskje ikke fanges opp av tilbudene uansett. Enten det er tvangshandlinger eller reelle behov, vil en del av dem som lever med en annerledes virkelighetsforståelse og et litt dreid selvbilde også være å se på gaten som tiggere.

3. Tallet på nyfattige - enslige forsørgere, minstepensjonister, ensomme og trygdede - vil øke i årene fremover. Mange av de nyfattige vil vi aldri se verken på gatene eller i varmestuene. Det er under deres verdighet å tigge åpenlyst. Men noen kan komme til å måtte ty til tigging, - diskret og mer skjult eller helt åpenlyst. Slik har i alle fall utviklingen vært i de store byene i Europa.

Vi håper selvsagt at vi tar feil - at omfanget av åpenlys tigging ikke vil øke i Bergen. Kirkens Bymisjon i Bergen sammen med både Frelsesarmeen, Blå Kors, Indremisjonen o.a. bidrar i dag betydelig med frivillig omsorgsarbeid som supplement og i samarbeid med det offentlige. Dette er lavterskelarbeid for dem som er mest slitne og utslått i byen vår. Vi tror vi er med på å redusere den åpenlyse tiggingen. Dette arbeidet vil vi opprettholde og stå i så godt vi kan, og gjerne styrke det, om vi blir satt i stand til det.

Uansett, om utviklingen blir slik eller sånn, vil enhver av oss møte tiggeren på gaten. Vi kan gå forbi eller gi, alt etter hva vi føler for - og vi skal ha god samvittighet for begge deler. Det viktigste er, slik vi ser det, å ikke gi tiggeren mishagsytringer og signalisere forakt, men møte dem med respekt.

Leif Jarle Theis, daglig leder Kirkens Bymisjon i Bergen