Det var en gang en valgkamp der Thorbjørn Jagland ble kvalm fordi sentrumspartiene lovet mer til minstepensjonistene, enerom på sykehjemmene og kontantstøtte til barnefamiliene. Det var et uanstendig tilbud på valgflesk.

Avslørt

Enigheten var tverrpolitisk, minus Frp, da pensjonistene flokket seg om Fremskrittspartiet fordi det ville prioritere de eldres og sykes tarv. Dette viste de eldres egoisme og rasisme.

Heldigvis gikk KrF frem, og det fortalte, mente man, at det norske folk minus de forstokkede pensjonistene hadde fått sansen for ikke-materielle verdier, for KrF er verdipartiet. Vel lignet kontantstøtten en materiell verdi, men å subsidiere barnefamiliene er å støtte et ideelt formål.

KrF er alltid ansvarlig når det lover mer til barnefamiliene. Idealismen tar slutt et sted til høyre for sentrum. Der ute lefler grådige partier med et griskt publikum, og verst er Frp og dets velgere med fascistoide gamlinger som de verste.

Regelen letter den politiske analyse og opphever nødvendigheten av å tenke dypere. Gode tall for SV er lik høy samfunnsmoral uten egeninteresser, fremgang for Høyre det motsatte. Fasiten gjør ytterligere vitenskap om politikk overflødig.

Førstegangsvelgeren kan trygt stemme på SV fordi det vil gi ungdommen stortingsbevilgninger. Siden SV er idealisme, viser førstegangsvelgeren sitt samfunnsansvar. Partiets gode resultat i skolevalgene i Hordaland avslørte derfor at ungdommen tenkte på andre ting enn penger. Slikt opptok de som var eldre, fastslo en representant for det lokale SV. Partiet lovet ikke de uegennyttige noe, bare å imøtekomme deres ønsker. Skole og billige lån er idealisme, sykehjem egeninteresse. Den som ikke vet bedre tror at SV frir til ungdommen og Frp til de eldre.

En ungdomspolitiker fra Ap med ambisjoner om å komme på Stortinget fortalte førstegangsvelgerne at han satte deres behov først, men siden det dreide seg om en Ap-politiker, var det klart at kandidaten hadde en ambisjon om å ofre seg og møtte åndsfrender blant velgerne. Aps leder i Bergen representerer selv barnefamiliene og fastslo at det var på tide å prioritere barn og unge fremfor de eldre. Motstykket blir da Pensjonistpartiet. Hver kjemper for seg.

Slutt på kvalmen

Nylig fikk også Jens Stoltenberg noe som minnet om kvalmefornemmelser ved utsikten til at noen i Ap av desperasjon skulle fristes til å komme med uansvarlige løfter. Lokale avdelinger var desperate nok og forsynte seg på folkets vegne av landets oljeinntekter.

Nå lover Stoltenberg mer til pensjonistene, barnehage til alle minus pensjonistene og et tak på hva barnehageplass skal koste. Ap lover dersom folket lover å hjelpe Ap. Ettersom verken Stoltenberg eller Jagland føler seg uvel nå, vet vi at det dreier seg om idealisme.

SV og Frp, venstre— og høyrepopulismen, allierer seg med et nødstedt Ap og istemmer Fremskrittspartiets konklusjon om at oljelandet Norge har penger nok og kan bruke dem. Men når Frp og Ap tilbyr folk det samme, er det altså bare Frp som appellerer til grådigheten og opptrer uansvarlig. Ap driver samfunnsstyring. Det er enkelt å huske.

Kulturlivet refset i fjor valgkampens dyrking av materialismen. Partiene og velgerne tenkte kun på penger. Når kulturfolket neste gang oppsøker Rådhuset eller Stortinget, er det godt for politikerne å vite at denne delen av folket bryr seg lite om penger.

Når også biskop Gunnar Stålsett og Kjell Magne Bondevik ser norsk valgkamp som en oppvisning i egoisme, folket krevde lavere skatter og avgifter på bekostning av jordens fattige, kan vi viderekoble logikken og si at kulturfolket foretrakk å gjenreise Den Nationale Scenes glitrende jugendsal fremfor å reise opp de lidende. Saktens støttet jeg forbrytelsen.

Og blir reddet, for både kulturlivet, Stålsett, Bondevik og Sp representerer de verdige behov: Kunsten, Kirken, Den tredje verden, opera i den første og bønder spesielt i Norge, hvor de ikke vil ha konkurranse fra dem i Den tredje verden.

Carl I. Hagen gjør som Stålsett og Bondevik. Han sammenligner en operabygning og et sykehjem. Men politikerne kan telle sparte kroner når Kirken avstår fra å bli rikere på bekostning av verdens fattige.

Solidaritet med oss

Også Anne Enger Lahnstein, Senterpartiets tidligere leder, ergret seg over «alt pengesnakket og markedspratet» i den siste valgkampen. Ingen nevnte solidaritet. Sp krever statens økonomiske solidaritet med bøndene og kan kalle det noe helt annet enn pengesnakk.

For den som knapt vet bedre kan det synes som om alle forlanger statens solidaritet enten de er bønder, ungdommer, pensjonister, barnefamilier eller industriarbeidere i Odda. Partiene krever som motytelse de begunstigedes solidaritet. Vi snakker tross alt om klientstaten.

Bondevik uttrykte håpet om å slippe å måtte fortelle sine barnebarn at nordmenn i 2001 var mest opptatt av å sette ned el-avgiften og bensinprisen. KrF ville kjempe for kontantstøtten, kontante penger til stort sett ikke-trengende nordmenn og bekreftelsen på at velferdsstaten ble subsidieringsapparat for velstandssamfunnet.