Ingunn Røren

Christina Pletten

Marvin Halleraker (tegning)

Bente Ljones (illustrasjon)

Gidske Stark (foto)

Vi møter en kortklippet, veltrent og veltalende mann i 30-årene i Bergen fengsel. Dømt til 18 års fengsel for dobbeltdrap. Gjerningsmannen bak en grusom forbrytelse som rystet Norge, men også et offer. Offer for de harde nevene til hans voldelige, alkoholiserte far.

— Når jeg hører om alle familietragediene den siste tiden, med fedre som dreper familiene sine, er jeg ikke overrasket. Det er rart det ikke skjedde hjemme hos oss, tenker jeg da. Hadde pappa hatt tilgang på våpen, hadde han skutt oss.

Han beklager at han selv hadde ti l gang på våpen den høsten for flere år siden.

Da han skjøt og drepte sin kjæreste og en felles venn. Fem skudd i hode og hals. To unge mennesker lå døde igjen i en leilighet på Vestlandet. Gjerningsmannen begynte på en meningsløs flukt, tok gisler og ble beskrevet som «ekstremt farlig og bevæpnet».

Det er ikke så lenge til han slipper ut.

— Farligheten min er betydelig redusert. Jeg har blitt behandlet av psykolog i syv år, og har fullført et voldsprogram nå. Jeg har bedre impulskontroll, og har lært å kjenne igjen situasjonene som gjør meg voldelig. Hvis noen provoserer meg nå, tenker jeg «Han er jo også et menneske. Kanskje han har barn». Før var en frekk kommentar på byen nok til at jeg reagerte med vold, sier drapsmannen.

— Ingenting kan unnskylde det jeg gjorde, men jeg ser en sammenheng med mishandlingen hjemme og at det gikk så galt. De sakkyndige i retten så det også, sier han.

Den første gangen var på kjøkkenet. Han var rundt tre år gammel, og så pappa slå mamma. Hardt, midt i ansiktet. Han ble seks år før pappa slo ham.

— Det skulle ingenting til før han ble rasende. Han kunne for eksempel smelle til oss hvis det klirret i flasker når vi ryddet opp etter hans fyllekalaser.

Den alkoholiserte faren var sjømann. Periodene han var på sjøen, var et pusterom for moren og de fire barna.

— Mamma drakk også, men hun var snill. Hun gjorde oss aldri noe. Da gjorde det ikke så mye at hun var full, sier han. Moren var økonomisk avhengig av faren, og kom seg ikke ut av det voldelige ekteskapet.

Det sterkeste barndomsminnet er f a ren som står over moren og hogger i henne med en stor samekniv. - Naboene meldte jo stadig fra om husbråk, men de visste ikke noe om all volden vi ble påført. Politiet kom på døren, vi lå livredde i sengene våre og hørte pappa fortelle dem at alt var greit

Som tenåring trente han karate, og fikk respekt blant kameratene fordi han var stor og sterk. Og fordi han tok de mest vanvittige sjanser i alle sammenhenger.

— Jeg hadde ingen dødsangst, for jeg hadde jo ingenting å leve for.

Årene etter at han flyttet hjemmefra ble litt bedre. Han jobbet, tok fagbrev. Samtidig søkte han seg til spritsmuglermiljøet, der vold var viktig.

— Jeg så ikke selv at jeg fikk respekt i miljøet bare fordi jeg har et ytre som kan virke skremmende. Jeg søkte trygghet og tilhørighet, og fant det i et voldspreget miljø som liknet på det jeg kjente hjemmefra.

På Vestlandet traff han jenten som var kjæresten hans i ett år før han drepte henne.

— Jeg trodde jeg hadde bearbeidet alt jeg hadde opplevd, men hadde bare skjøvet problemene foran meg. Så traff jeg veggen. Det førte til at jeg drepte to mennesker i rent raseri. Hele drapssaken er uforståelig for meg fortsatt. I retten ba jeg om lovens strengeste straff.

Han vrir seg i sofaen når drapene er tema, og forteller motvillig. Om en jente han var veldig glad i, men et forhold som var turbulent.

— Men jeg brukte aldri vold mot henne. Var aldri stygg med henne før den dagen.

To uker før drapet fant han en kniv plantet i inngangsdøren. På lappen som fulgte med sto det at han ville bli drept hvis han ikke dro fra byen. Dagen etter ble vindusrutene i bilen hans knust.

— På grunn av truslene bevæpnet jeg meg. Gikk med en skarpladd maskinpistol i hylster døgnet rundt, også på jobben som fritidsleder for en ungdomsklubb.

Så fikk han vite at kjæresten angivelig hadde et forhold til en annen mann. Den andre var den felles vennen som ble dept sammen med henne. (Under rettssaken var det omstridt hvorvidt de fortsatt var kjærester da drapet skjedde. Noen vitner hevdet at jenten følte seg truet av ham i måneden før drapene. Red.anm.)

- Jeg så dem gjennom nøkkelhullet. Tenkte først på å skyte meg selv, men jeg ville ha svar.

Hat, sinne og skuffelse bygde seg opp. Jeg sparker opp døren, styrter inn. Raser inn i stuen, drar frem våpenet. Det svartner fullstendig for meg. Teppet går ned. Hat og raseri skyller over meg. Så blir alt stille. Jeg husker bare bruddstykker, alt er veldig uklart.

Han kjører fra leiligheten, og parkerer noen kilometer unna. Bevæpnet politi driver klappjakt på ham.

— To ganger tok jeg gisler, fikk dem til å kjøre meg. Jeg var fortsatt rasende. Det gikk ikke ordentlig opp for meg hva som hadde skjedd før jeg ble konfrontert med politiets bilder. Da kom det som et ras. Etterpå har jeg tenkt mange ganger at jeg skulle ha skutt meg selv. Sorgen og skyldfølelsen river deg i stykker. Jeg forstår hvorfor noen av dem som sitter inne for drap tar livet av seg i fengselet.

Først da sønnen var tiltalt for dobbeltdrap, stilte faren opp for ham.

— Pappa innrømmet alt, sa det var han som burde sittet på tiltalebenken. Det er det eneste han har gjort for meg noen gang.

Drapsmannen har nylig sendt brev til ofrenes familier, der han sier at han vil møte dem gjennom Justisdepartementets ordning med mekling i voldssaker.

— Det blir knalltøft å møte dem, men jeg vil gi dem svar hvis jeg kan det. Kanskje det kan hjelpe dem litt. Hvis de orker å møte meg, da.

Tre ganger i uken i 16 måneder har han deltatt i voldsprogrammet i fengselet, som er det første i sitt slag i Norge. Tre innsatte er nesten ferdige med å gjennomføre programmet. Opprinnelig var de fem, men to innsatte droppet ut. Det ble for tøft å bli konfrontert med hvem de var og hva de hadde gjort.

— Det har vært opprivende å gå gjennom min egen barndom i programmet, og bli konfrontert med mitt egentlige jeg. Jeg er et skadet barn, i likhet med mange andre. Det er mange tikkende bomber der ute.

Som voldsmann og voldsoffer har han sett de fleste sidene av volden. - De som blir utsatt for vold må be om hjelp til å få det bearbeidet. Det klarer de ikke på egen hånd. Dessuten må barnevernet inn ekstremt tidlig i alle saker der det er mistanke om familievold. De skadene barna blir påført i et sånt hjem er så dype, nærmest uopprettelige. Søsknene mine, jeg, og mange, mange andre, burde vært i fosterhjem fra vi var bitte små. Barn som opplever vold har ikke de samme forutsetningene for å takle livet som andre har.