Søndagsgjest Brigt Jensen

Noen måneder i Irak-krigens skygge har jeg lest «Tusen og en natt» på ny, denne gangen i Den norske Bokklubbens utgave, i utvalg, og tilrettelagt av Jan Kjærstad. Han har også skrevet for— og etterord. Det har lært meg mange ting, blant annet om Kjærstads kriterier for litterær kvalitet: «For de fleste er det nok at tærne krøller seg av fryd. De færreste har behov for å finne ut hvorfor tærne oppfører seg som de gjør når de leser «Tusen og en natt».» I disse tider, når norske forfattere igjen ergrer seg over bokanmelderne i avisene, kunne det kanskje være en idé at redaktørene ved nyansettelser sjekket tærne til kandidatene og eventuelt byttet terningkast med hvor mange tær som krøllet seg ved lesningen av en bok?

Jeg innrømmer at mine tær ikke ville ha bestått prøven. De er nok blitt for gamle. Men ellers er jeg enig med Kjærstad: «Tusen og en natt» er storslått lesning, eventyrene er overdådige, oppfinnsomme, grufulle og barbariske. De er spennende, erotiske, med aktive vesener fra parallelle verdener, ånder og underjordiske som ofte styrer handlingens gang. Det skal ikke tunge bevisbyrder til, før mistenkte ender i galge eller på skafott. Det hender selv i den mest berømte kalifens tid, Harun al-Rashid, som hersket fra 786 til 809 etter Kristus. Han bemerket seg for øvrig ved å forkle seg som kjøpmann, og, sammen med sine nærmeste, ubemerket vandre blant de troende og notere seg hvordan de hadde det i dagliglivet. Og av og til listet han seg inn i historiene.

Det er åpenbart at de amerikanske strategene i sine forberedelser til krigen ikke har hatt for eksempel fortellingen om Ali Baba og de førti røverne blant sine dokumenter. Ellers hadde soldatene neppe blitt stående overrasket, handlingslammet og tafatte da den alminnelige, redselsfulle plyndringen brøt ut.

«Jeg er ingen røver», sa Ali Baba, da han sørget for seg selv og sin familie i flere slektsledd ved å plyndre den hemmelige hulen til røverhøvdingen og hans menn. «For det er ikke røveri å stjele fra røvere». Jeg vet naturligvis ikke om leveregelen skyldtes hans personlige tolkning av Koranen. Heller ikke om det i det aktuelle tilfellet var Saddam Hussein eller amerikanerne eller begge parter som ble betraktet som røvere. Fortellingen har i alle fall vært et høydepunkt i eventyrsamlingen i hundrer av år.

Jeg vet heller ikke om den kvinnelige hauken blant haukene i Pentagon taler på egne vegne, eller på vegne av dem alle, når hun om dem som betraktes som de aktuelle, svikefulle røverne sier: «Russland tilgir vi. Tyskland glemmer vi. Frankrike skal få betale.»

Frankrike er som kjent en konfesjonsløs republikk. Den geskjeftige innenriksministeren, Nicolas Sarkozy, har nylig organisert et fransk råd for muslimsk kultur, det vil si for franske borgere som er troende muslimer. På et av de siste møtene, der menn og kvinner satt på hver sin side i salen, sa Sarkozy at fransk lov forutsetter at menn og kvinner, muslimer eller ei, på fotoet i passet skal avbildes med bart hode, det vil si uten hodetørkle. Deler av forsamlingen møtte ham med pipekonsert.

Antakelig vil det få konsekvenser for fransk skolevesen. I republikken skulle barn av fattige og rike, troende og ikke-troende likebehandles, også i klesdrakt, for eksempel ved kitler eller skoleuniformer. For 40-50 år siden, da jeg selv hadde barn i fransk småskole, var blå kitler obligatoriske. I et samfunn preget av moter og merkevarer er akkurat det antakelig gått fløyten. Men å demonstrere sin tro ved for eksempel hodetørkler - som åpenbart blir mer og mer populære blant franske ungpiker av muslimsk avstamning, er ytterst kontroversielt. Å understreke at der er forskjell på folk, venner man seg dessverre tidsnok til. Der er mer enn nok av dem som vil vise at fasade er viktigere enn innhold, både i Frankrike og i Norge. Men republikansk borgerånd er det neppe uttrykk for.

Nå er der i «Tusen og en natt» nok av eventyr som forteller at burka og hodetørkler ikke alltid, og under alle omstendigheter, har vært uttrykk for kvinners sømmelige atferd på alle kanter av verden. Et av dem omtaler Kjærstad slik: «Hvis noen spurte meg, ville jeg uten å nøle utrope «Tre jenter i Bagdad» til verdens beste eventyr.»

Det handler, blant meget annet, om tre svært vakre unge damer som bor sammen. En kveld slipper en ung mann som bærer varer hjem for dem inn i det velutstyrte huset. Etter hvert utvikler det seg til et bakkanal, der de fire deltakerne etter tur kaster klærne, bader i bassenget og gir seg grovkornet spøk i vold. Siden kommer flere til og blir sluppet inn, tre enøyde tiggere og nettopp en forkledd som Harun al-Rashid med følge, ute på en av sine nattlige inspeksjonsrunder. Og eventyret blir, som så mange, utvidet ved at også tiggerne forteller sine historier.

Mitt lille poeng er at moderne muslimske kvinners bruk av hodetørkler ikke alltid har vært brukt som tegn på religiøs tilhørighet.

Som et biprodukt av diskusjonen om loven som krever passbilder av mennesker med bare hoder, kommer meldinger om at presidentens mektige hustru skal ha sørget for at i alle fall én katolsk nonne i sitt pass er fotografert med ordenens hodelin. Hun er i det minste over skolepliktig alder.

Og nær sagt som vanlig er vittighetspresset ute etter korsikanerne: En utløper av nasjonalistbevegelsen vil innføre et eget identitetskort for ekte innfødte, som blant annet skal kunne brukes i valglokaler. Der bør de vel, sier de vittige hundene, fotograferes med finlandshetter, som de ifører seg ved pressekonferanser og når de er ute i hemmelig ærend med våpen i hånd og eksplosiver i bagasjen. Nei, forslagsstilleren synest ikke det er morsomt.

Tegning: Marvin Halleraker