Jeg har selv opplevd katastrofen å miste et barn i selvmord. Mitt barn ble 21 år. I tiden etterpå var det øredøvende stillhet rundt meg, når begravelsen unntas. Mange unge mennesker hadde mistet en god venn — ringvirkningene var store og fremmede, og jeg vil tro at de unge tok vare på hverandre, i ettertid er det signalene jeg har fått. Det gleder meg at det er sånn.

Sporadiske besøk av familie og noen venner var glimt av normalitet i en tid så preget av anormalitet. Mine egne ressurser var fastfrosset i sorg - likevel ble det forventet at man skulle fungere i arbeidslivet - ýlife must og on you knowý. Ja det må det så absolutt - når tiden er inne for det.

Det er nettopp tiden som er mitt anliggende her. Det er ikke mulig å bruke tidsaspektet i et normalt strukturert liv og anvende dette på hvor lenge man bør være i de forskjellige faser av sorgen. Noen faser vil vare livet ut - hva med det? Jeg var heldig og hadde krefter til selv å få den hjelpen jeg trengte. En jordnær og menneskevennlig psykolog lærte meg å anvende ressursene som var der på en hensiktsmessig måte, det vil si: ta tiden til hjelp. Tiden er den ressursen som er tilgjengelig, og som kriserammende mennesker trenger. Bruke tid på å sove, turgåing spise - kroppen har vært igjennom en enorm belastning og trenger å ta seg inn igjen. Bruk stillheten aktivt - lytt-gråt- SØRG FOR GUDS SKYLD OVER BARNET DITT!! La deg ikke ýpresseý av velmenende mennesker til aktiviteter du ikke er klar for - de vet ikke hva du strir med. Ansvaret er ditt, ikke andres. Veien er din - ikke andres.

Jeg har i dag et godt liv etter 'døden', fordi noen fortalte meg at det var min rett å få sørge over barnet mitt i mitt eget tempo og som slo følge på veien uten hastverk. Skulle du være i en liknende livssituasjon, så lytt med hele deg til det sorgen forteller deg - den har sig egen vei og sin egen tid.

Kersti-Cornelia Zweidorff