helgegjest

STEIN HUSEBØ

I tillegg vil ca. 1000 pasienter få aktiv dødshjelp uten at de har bedt om det. Disse pasienter har vært bevisstløs eller av annen årsak ikke i stand til å svare på spørsmål i deres siste levetid, og legen har tatt avgjørelsen på pasientenes vegne.

Dersom alle europeiske land innfører samme praksis som i Nederland vil ca. 200.000 mennesker i Europa hvert år dø som følge av aktiv dødshjelp. Ca. 50.000 av dem vil få aktiv dødshjelp uten at de har bedt om det.

De hollandske legers viktigste begrunnelser for å utføre aktiv dødshjelp er: Umulig å lindre lidelse – 74 prosent, forebygge tap av verdighet – 56 prosent, forebygge sterkere eller fortsatt lidelse – 47 prosent, unødig lidelse – 44 prosent, smerte – 32 prosent .

Disse begrunnelser tar alle utgangspunkt i subjektive begreper som: lidelse, smerte og tap av verdighet. Men det er få mennesker som ikke opplever lidelse og smerte i deres siste levetid. 70–80 prosent av kreftpasientene vil ha sterke smerter i sluttfasen av deres sykdom. Men dette gjelder ikke bare kreftpasienter. Andre pasientgrupper med alvorlige kroniske systemsykdommer, for eksempel hjerte-, lunge— og nevrologiske lidelser vil ofte ha omfattende problemer med smerte og lidelse i mange år før de dør. Gamle på sykehjem, og pasienter med alvorlige psykiske lidelser vil nesten uten unntak oppleve lidelse, smerte og tap av verdighet.

Liv og død, sorg og glede, frihet og undertrykkelse, mening og krenkelse, sykdom og helse, mat og sult, hvile og utmattelse, ensomhet og kjærlighet, er noen av ordene som for mange beskriver den smale balansen mellom lidelse og velvære. Om noen lider er helt avhengig av deres livshistorie og den enkeltes personlige oppfattelse av sin livssituasjon. Om noen forteller oss: – Jeg har smerte, eller: – Jeg lider, eller: «Min verdighet er krenket,» er det meningsløst å ville motbevise disse utsagn. Oppgaven er langt mer å forstå hva som blir formidlet.

Kanskje den største krenkelsen er at vi ikke bryr oss. At vi ikke makter å ta innover oss den smerte, lidelse og krenkelse den syke opplever. At vi ikke tilbyr den hjelp, omsorg, kjærlighet og behandling som kan lindre deres smerte og lidelse.

Aktiv dødshjelp har i alle historiske tider stått sentralt i denne debatten. Når krenkelsen og lidelsen blir omfattende er det forståelig at pasienter og pårørende ber om hjelp til å slippe fra en tilværelse de oppfatter som uutholdelig. Det avgjørende spørsmålet er hva denne hjelpen skal innebære.

På en internasjonal legekongress i Wien holdt en amerikansk lege et foredrag hvor han begrunnet hvorfor han vil legalisere aktiv dødshjelp. Han fortalte om samtaler han hadde hatt med sin kreftsyke far. Han fant det riktig å love sin far at han ville gi ham de nødvendige medikamenter for å fremskynde døden når farens lidelse og smerte ble uutholdelig.

Denne legen hadde to alternativ. Han kunne si til sin far:

«Far, selvfølgelig vil jeg ikke at du skal lide. Når du ikke lenger kan holde det ut, ringer du til meg. Da skal jeg hjelpe deg slik at du kan dø raskt og slippe fra din lidelse.»

Eller han kunne si til sin far:

«Far, du er en stjerne. Jeg elsker deg. Jeg forsikrer at jeg skal gjøre alt som står i min makt for at du skal få kompetent hjelp til å lindre dine plager. Jeg vil være hos deg hver eneste dag og holde deg i mine armer i den tiden du har igjen. Du betyr uendelig mye for meg, spesielt nå når du er alvorlig syk.»

Er det mulig å krenke den enkeltes verdighet mer intenst enn å tilby dem å drepe dem?

Men er ikke krenkelsen av verdighet like stor når vi lukker øyne og ører for den døendes bønn om å slippe fra sine lidelser, uten å gi dem den hjelp, omsorg og lindrende behandling som kan gi dem kraft og ønske om å leve til livet er slutt?

Et ledeord må være: «Når livssituasjonen er håpløs, er det uendelig mye vi kan tilby.» Vårt tilbud skal være å vise forståelse og innsikt overfor smerteplagede, lidende og krenkete syke. Tilbudet må ikke være tomme løfter, eller enkeltinnsats for noen få heldige. Tilbudet må gjelde alle som er svekket av alvorlig, livstruende sykdom eller alder, uansett hvor de befinner seg: på sykehus, i sykehjem eller i egne hjem.

Europarådet, hvor alle europeiske stater er medlemmer, vedtok i juni 1999 nesten enstemmig et verdidokument som grundig beskriver behovet for lindrende behandling. (Protection of the human rights and dignity of the terminally ill and the dying.) Dokumentet var utarbeidet og ble fremlagt i Europarådet av fem leger og etikere fra ulike europeiske land, deriblant undertegnede. I dette dokumentet understrekes at alle europeiske stater er forpliktet å tilby de alvorlig syke og døende kompetent palliativ (lindrende) behandling. Europarådets vedtak er samtidig en klar fordømmelse av aktiv dødshjelp.

Disse målsettinger kan bare løses gjennom grunnleggende endring av våre samfunns syn på livstruende sykdom, alderdom og svakhet. I tillegg må helseorganisasjonene endres, slik at de som behøver det mest får den helsehjelp og omsorg de behøver. Vi må sikre at alle leger og sykepleiere, alle sykehus og sykehjem har kompetanse og motivasjon til å gi god palliativ behandling. Erfaringene fra engelske hospice og Hospice-Avdelingen på Bergen Røde Kors Sykehjem viser at det er mulig.

En sentral forutsetning for å oppnå disse mål, er også at vi som privatpersoner tar innover oss hvilket ansvar vi har når våre pårørende blir svekket av alvorlig sykdom og alder. Samfunnet og helsevesenet vil aldri være i stand til å løse alle disse utfordringer alene. Bare gjennom gode nettverk, hvor pårørende, frivillige, naboer, de «profesjonelle» hjelpere, institusjonene og lærestedene koopererer, viser ansvar og respekt for hverandres verdier og kompetanse, vil vi kunne sikre at den svake og lidende alvorlig syke eller gamle kan leve til livet er slutt med sin verdighet i behold.