Konflikten mellom koalisjonsstyrkene og ulike "militante islamister" trappes opp i Afghanistan, med forutsigbare ringvirkninger. Ikke bare kan sivile bli tilfeldige mål. I Kandahar-området, der også norske jagerfly har vært i aksjon, dukker det nå opp flygeblad som oppfordrer afghanere til å angripe alle utlendinger og afghanere som arbeider for dem. Det er ikke bare flygeblad som tas i bruk. En fransk hjelpeorganisasjon fikk nylig en granat inn gjennom vinduet. En bil med utenlandske hjelpearbeidere ble beskutt.

Mineryddingsspesialister er blitt angrepet. En minibuss gikk på en nylagt mine på veien like utenfor provinshovedstaden. Utenlandske hjelpeorganisasjoner i Kandahar-området vurderer nå å trappe ned, til tross for at behovet for humanitær støtte og gjenoppbygging er enormt.

Samtidig er det tidligere spente forholdet mellom de amerikanske styrkene og hjelpeorganisjonene ytterligere tilspisset. Den amerikanske forsvarsministeren kunngjorde nylig at de amerikanske styrkene ikke bare skulle ha en ren mi-litær funksjon i Afghanistan — å bekjempe "terrorister" - men også bidra til nasjonsbyggingen. En ny avdeling for sivil-militært samarbeid (PRT/CIMIC) ble opprettet.

Team av militære og sivile eksperter skulle utplasseres på provinsnivå over hele landet for å bistå med gjenoppbyggingsarbeidet, samt skape militær sikkerhet for hjelpeorgansiasjoner i området. Det første teamet kom formelt i gang i Gardez i januar, og syv andre står for tur. Hjelpeorganisasjonene peker på at dette skaper et grunnleggende problem - skillelinjen mellom å føre krig og å bygge fred blir ytterligere utvisket. De frykter at resultatet vil bli mindre, og ikke mer, sikkerhet på landsbygda, og at de selv vil bli skyteskive i likhet med amerikanske tropper og poster.

Frykten stiger i takt med opptrappingen av konflikten. Amerikanerne har i senere tid økt antall tropper i Afghani-stan til nærmere 10.000. Samtidig har man intensivert jakten på "terrorister" - vanligvis definert som Al Qaida, Taliban og den tidligere USA-allierte militante islamistbevegelsen til Gulbuddin Hekmatyar. Opptrapping i sør og sørøst omkring Kandahar er trolig hovedårsaken til angrepene der på hjelpeorgansasjoner og sivile.

Det er ikke enkelt å lodde stemningen blant "vanlige folk" i Afghanistan. Men så lenge amerikanerne holdt en lav profil, så de ut til å bli tolerert. Det gjaldt selv i rene Pashtun-områder der Taliban hadde støtte. Her er noen bruddstykker notert på en reise sent i fjor: I Wardak, to timers kjøring sør for Kabul, råder krigstretthet og pragmatisme. En landsbylærer sier at Special Forces er der stadig vekk. Men folk gjør ikke noe, de orker ikke mer krig. Allikevel er det sporadiske angrep på amerikanerne. Trolig er det fordi nomadene betaler høye priser for amerikanske våpen, og soldater gir ikke fra seg våpen frivillig.

Lenger sør, i Ghazni , der tidligere talibanere har lagt vekk de sorte turbanene og glidd inn i det vanlige landsbylivet og lokale styresett, finnes det fiendtlige strømninger under den pragmatiske holdningen. Det er greit at amerikanerne betaler og bygger skoler for oss, sier noen eldre menn i et landsbyråd. Men blir de værende, trenger vi en ny revolusjon.

I Kandahar diskuterer lederen for en av de eldste og mest ansette afghanske hjelpeorganisasjonene holdningen til regjerin-gen i Kabul. Det er jo ikke vår regjering, sier han, den er bare innsatt av USA og FN. Det er opp til dem å få den til å fungere. Mot et bakteppe av slike holdninger er det tydelig at selv en lokalisert opptrapping av krigen, som i Kandahar, lett kan ra-sere det skrøpelige byggverket av en nasjon som det internasjonale samfunnet prøver å reise i Afghanistan.

I områder der folk har fått føle USAs krigsmaskin på kroppen skaper koalisjonsstyrkenes fortsatte patruljering problemer for sentralregjeringen så lenge president Karzai betraktes som en frontfigur for amerikanerne. Det gjelder Oruzgan-provinsen, der amerikanske styrker i juni i fjor ved en feiltagelse bombet en bryllupsfeiring i en landsby og drepte omkring 40 gjester. Oruzgan er også hjemstedet til Taliban-lederen Mullah Omar, og koalisjonsstyrkene der patruljerer ofte, og provinsmyndighetene reagerer negativt. Dermed kolliderer den militære virksomheten med FNs politiske målsetning om å skape grobunn for sentralstatens myndighet utenfor Kabul.

I Afghanistan er også FN blitt et slags gissel for USAs politikk. De ytre rammene for hva den kan gjøre trekkes opp av USA, til dels med minimal rådslagning.En episode tidlig i januar er typisk. Amerikanske Special Forces - uten uniform men likevel lett gjenkjennelig med wrap-around-solbriller og pistol på låret - hopper ut av en bil og kidnapper en afghansk stammeleder som er på vei til Kabul for å forhandle med Karzai. De kjører så i retning av den amerikanske basen, Bagram, og afghaneren, Naim Koochi, har ikke vært sett siden. Koochis mange og lojale tilhengere sendte senere en delegasjon til Karzai for å få ham løslatt, men verken Karzai eller FN kunne gjøre noe så lenge Koochi var mistenkt for å være "terrorist".

USAs politiske strategi har også forhindret vesentlig bevegelse mot en mer representativ og multietnisk regjering, som fastslått i Bonn-avtalen. Med støtte fra USA og FN dominerte Pansjiri-tajikerne i Nordalliansen den afghanske siden i forhandlingene om Bonn-avtalen. På samme vis kom de seirende ut av den tradisjonelle tingforsamlingen (loya jirga) i juni i fjor. De sitter derfor fremdeles med alle de tunge departementene: forsvar, utenriks, innenriks (de facto), og intern sikkerhet.

Klare brudd på spillereglene for deltakelse, debatt og prosedyre for dette tinget - noe USA tillot mens FNs spesialutsending, Lakhdar Brahimi, gjemte seg bak USA - har skapt bitterhet blant både modernist-orienterte afghanere, som trodde på demokratiseringsprosessen, og blant konservative pashtunere som mener at sentralstaten kun er et Pansjiri-dominert in-strument for USA og FN. Negative reaksjoner blant pashtunerne er blant annet dokumentert i to studier som nylig er laget for det britiske Bistandsdepartementet.

Strategien for USAs og FNs gjenoppbygging av Afghanistan har vært å styrke sentralstaten og gradvis etablere dens posisjon på landsbygda. Lokale krigsherrer skulle undergraves ved at sentralstaten leverte vann og veier, såkorn og skoler. Men bistandsstrategien kan neppe lykkes dersom sentralstaten i utgangspunktet oppfattes som illegitim blant store deler av pashtunerne - landets største etniske gruppe som tradisjonelt har kontrollert Kabul.

At Karzai og hans mektige finansminister begge er pashtunere, endrer bildet lite. Den første kveles av USAs omfavnelse og den andre har levd i USA i mange år, fjernt fra stammesamfunnets lojalitet og kriger. Kan fred og et folk kjøpes? På kort sikt kan de kanskje det, dersom det er penger nok. Men hva vil skje når pengestrømmen opphører?

Få hadde vel illusjoner om at gjenoppbygging av stat, samfunn og økonomi i Afghanistan skulle være lett. Men noen av de mest erfarne, FNs spesialutsending inkludert, innrømmer nå at utfordringene har vært enorme og til dels ydmykende. Nasjonsbygging er en krevende prosess, og ekstra vanskelig er det når man skal bygge fred samtidig med at man fører krig.

<b>Krigsspor: </b>En afghansk soldat bemanner en vaktpost utenfor Kabul. Krigene har satt dype spor i landet. (Foto: Reuters)