Av Einar Svendsen,

professor dr.med.

Var dette en klok avgjørelse?

Har dette avstedkommet en ubetinget forbedring av våre sykehusavdelinger? Politikerne har åpenbart begynt å tvile. Slik velger jeg å forstå det når Stortinget nå har bestemt at det skal være enhetlig ledelse på sykehusavdelingene.

Jeg har lett etter gode argumenter for å begrunne fornuften i at medisinskfaglig utilstrekkelige ledere skal styre sykehusavdelingene. Det er ikke lett å se fordeler verken for samfunn, pasienter eller personale, bortsett fra at pleie— og servicepersonell har fått nye karrieremuligheter.

Men er man villig til å nedgradere det faglige på sykehusene for at enkelte grupper skal få nye karrieremuligheter? Svaret må bli «det ser sånn ut».

Det at legene opplever sin ekspertise nedgradert har uten tvil avstedkommet mistrivsel. Der er eksempler på avdelingsoverleger som har valgt å gi opp eller er blitt presset ut.

Byråkratene ser ut til å ivre for å få avdelingsoverlegene byttet ut med ledere med utilstrekkelig medisinskfaglig bakgrunn. De samme lederne skal gis det totale ansvar, også det medisinskfaglige ansvar.

At det siste ikke går i hop løses ved å beordre leger til å stå inne for det medisinskfaglige uten at de gis myndighet. Hvordan dette harmonerer med Stortingets pålegg om enhetlig ledelse er ikke lett å skjønne. At det i kjølvannet av denne maktdemonstrasjonen produseres ofre og tap av medarbeidere med høy medisinsk kompetanse, synes ikke å bekymre.

Som eksempel her kan nevnes at sykepleier uten spesiell fagbakgrunn i lungemedisin ble foretrukket som leder på Lungeavdelingen på Universitetsklinikken Haukeland sykehus fremfor legespesialister i lungemedisin. Blant sistnevnte var det søkere med lang klinisk erfaring og solid forskningsbakgrunn. Der var også blant søkerne legespesialister med lang erfaring i ledelse.

Oppgaven til en avdelingsleder på en lungeavdeling er foruten personalpolitikk og økonomi også å planlegge strategier i et medisinsk svært vanskelig spesiale. Det dreier seg ikke bare om pleie, men å stå i spissen for et opplegg for diagnostikk, behandling, forskning, utdanning av legespesialister i lungemedisin og å holde kontakt med verdens fremste klinikker og forskningsinstitusjoner i lungemedisin. Vedkommende sykepleier valgte å trekke seg fra stillingen.

Da sveiserobotene ble innført i bilindustrien, lot Volvo og Volkswagen robotene gjøre jobben og fjernet sveiserne. British Leyland derimot måtte på initiativ fra det britiske LO finne seg i at en arbeider skulle stå foran hver sveiserobot og se på at roboten gjorde jobben. Et klart fordyrende tiltak, kun med den hensikt å bevare arbeidsplasser, arbeidsplasser som det ikke lenger var behov for.

Selv om dette ikke er hele forklaringen på at britisk bilindustri var ved å gå konkurs, så blir bildet av en arbeider som står og ser på at det utføres en høyt spesialisert arbeidsoperasjon ganske illustrerende for hva som er i ferd med å skje i norsk sykehusvesen.

Har vi bruk for ledere på avdelinger som blir tilskuere til høyt spesialiserte arbeidsoppgaver i forbindelse med diagnostikk, behandling og forskning på en universitetsklinikk? Er det tjenlig og ressursbesparende at man nå legger opp til å ha tre personer til å ivareta de ledelsesaktiviteter som kvalifiserte avdelingsoverleger tidligere tok alene?

Er det i det hele tatt faglig fornuftig at spesialiserte sykehusavdelinger skal ledes av medisinskfaglig utilstrekkelige personer? Er legespesialister mindre kompetente til å takle personalsaker og disponere økonomien på avdelingsnivå? Antas det å være unødvendig med høy medisinskfaglig kompetanse når budsjettprioriteringene skal foretas på avdelingsnivå?

Er det unødvendig med høy medisinsk-faglig kompetanse når strategier for forskning og utvikling skal planlegges?

Ifølge Dagens Medisin har Norge 2.5 ganger flere administratorer pr. sykehusseng enn Frankrike. For nylig var Frankrike ranket på topp i OECD når det gjaldt velfungerende helsevesen. Ifølge siste årsmeldingen er det 819 administratorer på Haukeland sykehus, mens det er 600 leger. Visste du at antallet administratorer på Haukeland sykehus har økt med 80 de siste 2 årene, mens antallet leger har økt med 6 i samme tidsrom, men gått ned med 6 siden i fjor?

Hvis Frankrike klarer å skape et godt helsevesen med mindre enn halvparten av administratorer pr. sykehusseng, hvorfor klarer ikke vi dette? Har vi for mange «tilskuere» til fagpersonellets arbeid? Er alt det som produseres og settes i verk av disse administratorene nødvendig og verdt innsatsen? Man har grunn til å spørre seg.

Albert Einstein skal engang ha uttalt at forskere burde ta opphold på et ensomt sted, for eksempel være fyrvoktere på en ensom øy hvor de kunne pleie sine fantasier og visjoner i fred, og være forskånet for rundskriv, reglementer, forskningskoordinatorer og personalkonsulenter.

For norske leger å flytte ut til en øde øy og miste kontakten med sine pasienter er neppe noen løsning, men det går trolig grenser for hva de kan svelge av «administrativ mishandling». Som fagmenneske og pasient bekymrer utviklingen meg.

For å komme tilbake til spørsmålet reist i overskriften: Svaret er nei.