Samtidig sier hun at «Det er to vidt forskjellige verdener som ikke må blandes sammen»?

Når en professor i sosialpolitikk ikke klarer å forholde seg følelsesmessig eller intellektuelt til «den såkalte fattigdommen i Norge», sier det vel mer om den spesielle verdenen som mange universitetsfolk lever i, enn om realitetene.

Selv om globaliseringen går sin gang, er det fremdeles slik at den sosiale og økonomiske statusen, eller mangelen på sådanne, defineres av de nærmeste omgivelsene.

Det burde være mulig å drive fattigdomsbekjempelse uten å bruke vanskeligstilte grupper her hjemme som trampoline for ufine begrepsøvelser.

Når det gjelder den norske velferdsstaten synes «limet» å være noe uttørket etter hvert, og den utvikler seg ikke i favør av de dårligst stilte, staten fraskriver seg mer og mer ansvar; kommunenes økonomi forverres, med den følge at flere og flere «rettigheter» blir illusoriske.

For øvrig er det ikke vanskelig å være like skeptisk til vekststrategi og «overrislingseffekt» som professor Øyen, men det er ikke noe statsråd Frafjord Johnson gradvis har lent seg mot, det har, som ellers i verden, vært skiftende norske regjeringers politikk i flere tiår, også med Gro som statsminister. Med den følge at forskjellene øker, både nasjonalt og internasjonalt.

Derfor er det ikke absurd å snakke om fattigdom i Norge, graden kan diskuteres, men slik utviklingen er vil den etter hvert bli reell også i professor Øyens begrepsverden.

Det som er absurd er at vi lever i et demokratisk samfunn, hovedsakelig finansiert av naturressurser som er felleseie, og ikke klarer å fordele godene bedre i et så lite land, samtidig som vi tror at vi har løsningene på alle verdens problemer.

Johnny Karlsen, Florvåg