AUF er nemlig den eneste sosialdemokratiske bevegelsen i Europa som er mot EU — med unntak av Arbeiderpartiet på Malta, som politisk kanskje ligger nærmere Tron Øgrim enn Trond Giske.

AUF-leder Gry Larsen har uttalt at en av årsakene til at hun er mot EU, er at det blir vanskeligere å drive sosialdemokratisk politikk i Norge hvis vi blir EU-medlemmer. Dette til tross for at det i det 20. århundre til en stor grad er sosialdemokratiske europeiske regjeringer som har styrt EU - og som har lagt premissene for den politikken EU fører. Larsens uttalelse kan ha to årsaker.

Enten skjønner ikke europeiske sosialdemokrater hva ekte sosialdemokrati er, og søker derfor formelt samarbeid mellom mennesker fra ulike nasjoner, eller så skjønner ikke Gry Larsen og AUF hva sosialdemokrati er, og velger å snu ryggen til prosjekter som formaliserer fred og internasjonal solidaritet mellom nasjoner, for heller å konsentrere seg om hva vi skal bruke oljepengene til.

Slik fungerer imidlertid demokratiet, og historien har flere ganger vist at en organisasjon kan stå for en politikk som står fjernt fra det navn og uttrykt ideologi skulle tilsi. Dette må vi akseptere. Eller må vi det? For er det slik demokratiet fungerer i AUF? Eller fungerer det slik at hvis EU-tilhengere er kandidater til sentrale verv eller fylkeslederverv, setter sentralledelsen inn all sin pampemakt for å forhindre vedkommende i å bli valgt? Blir EU-tilhengere ønskt velkommen med åpne armer for eksempel i Oslo AUF?

Det hadde vært interessant å høre denne siden av historien. Det ville imidlertid overraske meg om noen tør å trosse AUFs sosiale og demokratiske ledelse.

Audun Rødningsby, Leder Oslo Unge Venstre