Jeg gir min fulle støtte til Eriksens lille etterlysning, men ble sittende og filosofere litt over bruken av begrepet «å være snill». Det er et ord jeg har hatt problemer med å bruke, i likhet med ondskap og hevn. Årsaken tror jeg er de ulike definisjonene eller mangelen på sådanne i den daglige samtalen.

Et veldig vanlig spørsmål å få når man har spedbarn, er om han er snill. Med det menes antagelig om babyen er rolig, ikke gråter i tide og utide, sover når han skal, og ellers er mest til glede og minst til bry for foreldrene.

Jeg fikk ofte i barndommen høre: «nå får du være snill»! Som en halvveis trussel om at nå skal du lye, nå skal du gjøre som du får beskjed om. Lenge hadde begrepet «snill» noe selvutslettende og underkastende over seg. Først en gang jeg hørte Arthur Arntzen definere ordet og fylte det med gode, humane verdier, fikk det mening.

En baby eller et lite barn kan ikke være snill — eller slem. Barn kan ha ulike vesen og uttrykker sine behov, og blir møtt på ulike måter.

Det å være snill er en bevisst handling, altså har man en forestilling om det motsatte. For å være snill, må man ha en viss erfaring, ha oversikt over en del alternativer, være seg bevisst muligheten for å foreta valg. Det å være snill er å være uselvisk, men ikke selvutslettende.

Det motsatte av å være snill kan vel også være så mangt; å være egoistisk, å snakke nedsettende om andre, å være grisk, å være usolidarisk - listen kan bli lang.

Jeg er ikke sikker på hva som menes med dumsnillhet; det må vel enten være å bevisst undertrykke seg selv for å tekkes andre, eller å gjøre andre en bjørnetjeneste i mangel på karakterstyrke.

I alle fall: det å være snill er en undervurdert egenskap i vår tid. Selvdyrkingsidealet gir trange kår for raushet og omtanke, to karaktertrekk jeg mener vi skulle fremelske hos langt flere.

PIA LINDSETH

BERGEN