Skolen, lærerne, barnehagepersonell og alle som arbeider seriøst blant barn og unge i yrke og på fritid, gjør en kjempeinnsats for å komme mobbing hos den oppvoksende generasjon til livs. Samtidig merker vi at gjennom media rett inn i de tusen hjem at trenden i underholdningsbransjen og blant dem som kaller seg komikere, er å gå til angrep på personer, henge dem ut offentlig både for deres handlinger, utseende, meninger eller tro. Det serveres direkte i fjernsynsmediet i en form som får barn og unge til å oppfatte selve personangrepene som humoren. De ser ikke en eller annen fjerntliggende sammenheng eller understatement, om sånt skulle finnes.

Det finnes lokale eksempler på at barn snakker, skriver og SMS-er nedsettende om hverandre for å mobbe, men også noen ganger i den hensikt at det skulle være morsomt, uten å ville skade.

De ser det for seg i mediene og i deler av underholdningsbransjen. De såkalte humoristene kan ikke unnskylde seg verken med at slikt må offentlige personer tåle, eller påstå at andre ikke forstår seg på humor. Fakta er at mennesker opplever seg mobbet og hengt ut. Vi har sett at også barn av kjendiser blir mobbet fordi det ikke synes å være grenser for hva som kan sies offentlig om et annet menneske, enten som såkalt humor eller i ramme alvor.

Tillater vi at grenser flyttes for hvordan noen kan omtale andre, selv om arenaen er humoristens, vil kampen mot mobbing være som å slåss mot vindmøller. Resultatet vil blant annet bli at mennesker ikke tør å tre frem i offentlige verv og påta seg oppgaver, eller på annen måte stikke seg frem. Det går på den alminnelig tillit til hverandre løs, og vi vil få et kaldere samfunn der frykt og jantelov får herske fritt. Vil vi det?

Magne Utle