TOR TOLSTRUP

Jernbanen mellom Nord— og Sør-Korea er snart ferdig. Men det er også de eneste synlige spor av en fred, som ennå ikke er blitt noe av.

Søndag den 27. juli 1953 underskrev militære ledere fra Kina, Nord-Korea og FN den våpenstillstandsavtale som skulle være den midlertidige garantien for at krigen var over. Sør-Korea var ikke blant underskriverne. Avtalen er fremdeles det eneste dokumentet som teknisk sett forhindrer en krig. Men det har ikke hindret Nord-Koreas utallige krigsliknende provokasjoner de siste årene, provokasjoner som nå finner sted i skyggen av Nord-Koreas trusler om at landet faktisk har atomvåpen.

Det koreanske blodbadet

Koreakrigen startet midt i et århundre som allerede hadde opplevd to ødeleggende globale konflikter. Korea var blitt splittet etter annen verdenskrig. I nord ble et stalinistisk regime under Kim Il-sung bakket opp av Sovjetunionen. I sør resulterte en kaotisk politisk situasjon i en amerikansk-støttet regjering, ledet av president Syngman Rhee. Han la aldri skjul på at hans mål var en gjenforening, om nødvendig med makt.

Men det ble ikke han som kom til å bruke våpen. Etter en årrekke med blodige grensekonflikter rundt den 38. breddegrad, som delte Korea, gikk Nord-Korea 25. juni 1950 til aksjon. Sør-Korea og USA ble bokstavelig talt tatt på sengen. Og mens de nordkoreanske troppene svermet mot sør, ba USA om FNs hjelp - og fikk den. De var relativt raskt på plass, og tok opp kampen mot invasjonen, som med Kinas innblanding på Nord-Koreas side utviklet seg til et blodbad.

Hvor mange som ble drept, vil neppe bli kjent noen gang. Både Kina og Nord-Korea bestrider de alliertes opplysninger. Men Korean War Factbook oppgir 40.000 amerikanske soldater, 400.000 sørkoreanske, 400.000 kinesiske soldater - blant den Mao Zedongs sønn - og mer enn 200.000 nordkoreanske. I tillegg kom drepte fra en rekke av de allierte landene.

En lærepenge for USA

Halvveis i 1951 bestemte partene seg for å sette seg til forhandlingsbordet. Der satt de lenge. For nordkoreanerne var det avgjørende at titusener av nordkoreanske krigsfanger ble sendt hjem. Problemet var bare at tusener av dem ikke ville hjem til den store leder Kim Il-sung. Først etter to år, da man hadde funnet en tilfredsstillende formel, kunne våpenstillstandsavtalen underskrives, og den demilitariserte sonen etableres.

Hvorfor Kina bestemte seg for å gå inn i krigen, er fremdeles et delvis ubesvart spørsmål. Mye tyder på at de samme geostrategiske overveielser som også i dag bidrar til spenningene på den koreanske halvøy, spilte inn: Kina fryktet at USA ville bruke krigen til å kvele det nye Kina, med en blokade fra Korea til Vietnam.

Mao Zedong regnet med at en konfrontasjon med USA etter hvert ville være uunngåelig. Derfor bestemte han seg tidlig for å gi amerikanerne en lærepenge. Mange mener at det var Sovjetunionen som ropte på Kina. Det er sannsynligvis galt. Tvert imot blomstret allerede den geostrategiske rivaliseringen mellom Sovjetunionen og Kina. Ikke bare måtte Kina betale for alle våpnene det kjøpte fra Sovjetunionen. Landet måtte også betale rentetillegg.

Infiltrasjon og attentater

I årene som fulgte etter våpenstillstanden, ble nordkoreansk infiltrasjon en del av hverdagen for sørkoreanerne. Nordkoreanske agenter ble sendt til sør for å spionere, og bygge opp et politisk apparat. Senere ble infiltrasjonene mer voldelige i et forsøk på å destabilisere Sør-Korea. Det kulminerte i 1968 med et massivt angrep på presidentpalasset i Seoul, og i 1970 med et attentat mot president Park. Begge angrepene mislyktes.

For å gjøre en lang historie kort, har spenningen på den koreanske halvøy ligget latent siden. Skydekket sprakk så vidt med Kim Dae-jungs forsoningsreise til Pyongyang i 2000. Hans solskinnspolitikk fikk selv den ellers totalt tause og lukkete Kim Jong-il til å smile vennlig, og det internasjonale samfunn til å slappe av for en stund.

Men den støtten som USA under Bill Clinton hadde gitt solskinnspolitikken, forsvant i ruinene etter terrorangrepet på World Trade Center. President George W. Bush innledet krigen mot terror med å peke ut Nord-Korea som en del av ondskapens akse, og med å ta opp trusselen om Nord-Koreas mulige fremstilling av atomvåpen.

Kinas ansvar

Det rike Sør-Korea og det utarmete Nord-Korea fortsetter med byggingen av jernbaneforbindelser mellom de to statene. Det, og et sporadisk industrielt og økonomisk samarbeid, skal styrke arbeidet med å unngå en konfrontasjon som kan kaste den koreanske halvøy, og dermed hele den asiatiske region, ut i en altødeleggende krig. Stormaktene USA og Kina prøver, med Japan og Sør-Korea på sidelinjen, å få i gang forhandlinger som kan løse opp spenningene.

Om og når det lykkes er uvisst. Uvissheten har bare økt etter at Nord-Korea de siste månedene stadig skarpere har tilkjennegitt at det kun er én løsning: at USA aksepterer en ikke-angrepsavtale med Nord-Korea. Men håpet styrkes av at Kina omsider har vedkjent seg sitt internasjonale ansvar.

Den nye kinesiske lederen Hu Jintaos personlige brev til den kjære leder Kim Jong-il og USAs president George W. Bush, kan bli det lokomotivet som drar utviklingen på den koreanske halvøy i riktig retning.

De ekte heltene

Men på årsdagen for våpenstillstandsavtalen er alt fremdeles ved det gamle: Nord-Korea feirer minnedagen for sin «seier» i Koreakrigen med seremonier, utstillinger og festligheter. De nordkoreanske avisene kaller som vanlig den relativt stillferdige minnehøytideligheten på den andre siden av den demilitariserte sonen for en provoserende handling.

For, som den kjære leder Kim Jong-il skriver i sin lærebok for journalister: «De som skriver i overensstemmelse med partiets hensikter, er ekte helter.»