Historien har gitt oss katastrofale oljesøl med ufattelige kostnader for natur, miljø og samfunn.

«Exxon Valdez» som i 1989 lekket ut 40.000 tonn olje i Prins William-sundet i Alaska forårsaket ødeleggelser myndigheten overhodet ikke hadde forutsett. I dag, nesten 12 år etter, er ikke de skadete restituert.

«Exxon Valdez» resulterte i et nytt, mer restriktivt regime, Oil Pollution Act 90 (OPA 90), motivert av beskyttelse mot den trussel utslipp fra skip tross alt utgjør. OPA 90 gjorde det i ettertid vanskeligere å trafikkere den amerikanske kyststripe med såkalt sub-standard tonnasje.

Norge og SFT er pr. i dag overhodet ikke forberedt på en oljekatastrofe og konsekvensene av et oljesøl fra skip som trafikkerer norske havner, og heller ikke i stand til å håndtere et oljesøl av høyst relevant dimensjon.

Sverige har, slik NMF ser det, i dag bedre beredskap enn oljeeksportør/produsent Norge. Førstnevnte har dusinet fullt av 100 tonns oppsamlingsbager, Norge har kun 25 og 10 tonns-bager. I tillegg har Norge kun 3 stk. nødlensepakker beregnet for tømming av havarist for hele kyststripen. Selvfølgelig ingen nær Mongstad, Sture eller Essoslagen. Alle oljehavner. En vesentlig styrking på dette området er et krav fra NMF til forurensningsmyndighetene, omregnet i penger ca. 300 millioner, eller 3 ganger SFTs forslag.

NMFs rike erfaring med norske myndigheter i forhold til problemstillingen «trusselen fra transporten av vår ufattelige oljerikdom» til våre terminaler fra sokkelen og fra våre terminaler til USA, Asia etc, avdekker store mangler mht. grad av samordning og organisering av ulike myndighetsområder og evnen til å se trusselbilder i en litt større sammenheng.

Nærings— og handelsdepartementet (NHD) er politisk og forvaltningsmessig myndighet for skipsfarten i Norge. Å diskutere miljøtrusselen med NHD er ikke tilfredsstillende, da kompetansen i NHD først og fremst ligger på mer de tekniske forhold ved skipsfarten. Konsulterer en Miljøverndepartementet/SFT har dette departementet ikke noen reell innflytelse eller ansvar før etter at en forurensningssituasjon er oppstått. At det er betimelig å reise problemstillingen omorganisering av ansvarsområder, er det ingen som helst tvil om.

Det er derfor uhyre viktig å understreke alvoret i en situasjon der forholdene ikke er optimale.

Norge har den verst tenkelige kyststripe å søle olje i, både mht. naturverdier, bosetting, næringsgrunnlag, men også pga. trange farvann å operere i, både før og etter et oljesøl.

Manglende fokus og bevilgninger fra myndighetshold i en årrekke, i forhold til å bidra til å stimulere til utvikling av ny teknologi på oppsamling av olje, kan ses som foranledningen til at en i Bleivik («Green Ålesund») spadde olje i fat. Med spade. Et kjempeparadoks når en studerer den ufattelige rikdom oljen bringer det norske samfunn, og sammenlikner med de stakkars lensene som ligger på depoter langs kysten!

For åtte uker siden avholdt miljøvernminister Siri Bjerke et møte med fire statsrådskolleger der tema bl.a. var sikkerhet til sjøs, og beredskap sett i lys av bl.a. «Green Ålesund». Det er å håpe at dette møtet var begynnelsen på en sårt tiltrengt og kraftig opprusting av beredskap og samordning av arbeidet for sikkerhet til sjøs, en oppgave NMF gjerne bidrar til for å sikre de verdier som befinner seg rett utenfor vår stuedør.

Av Kurt Oddekalv, leder,Jan-Hugo Holten, ansvarlig skipsfartNorges Miljøvernforbund