Og for de 20.000 barna som står på venteliste for å få et tilbud i kulturskolen, deriblant Lene (10 år). Jeg har altså over 200.000 barn bak meg, og føler et enormt ansvar når jeg nå skal føre pennen videre. Budskapet er: Kulturskolen har alvorlige problemer!

Lene forstår ikke problemet! Hun vil jo bare lære seg å spille gitar. Er det liksom luksus det, nå? Ja, det ser slik ut. I fremtiden spiller kanskje bare barn av rike foreldre gitar, mens barn av oss vanlige arbeidere for eks. driver med idrett. Vi ønsker at alle barn skal nyte godt av kulturskolens tjenester. Vi vil ikke ha en kulturskole for «de rike»! Men staten sender signaler om at de vil ha en kulturskole for de rike. Trist. Alle løfter og intensjoner er borte med et pennestrøk når partiene hestehandler seg frem til gode maktposisjoner. Barn og deres ønsker blir dessverre ikke tatt så seriøst. Kulturskolen setter barna på dagsordenen. Vi kjemper for å kunne tilby barna en ønsket plass i kunst— og kulturlivet.

Midt i denne kampen dukker det opp en kjempenyhet: Den kulturelle skolesekken. Minst 200 millioner kroner (av tippemidlene) skal hvert år brukes til å gi barna i grunnskolen en opplevelse gjennom kunst og kultur. Jippy? Profesjonelle voksne aktører skal underholde barna i skoletiden, sånn som Rikskonsertene har gjort i en årrekke. Flott! Noen smarte sjeler har klart å se viktigheten av at barn og ulike kunstuttrykk hører sammen. Men kan det hende at barna som blir presentert for dans, teater og musikk, får lyst til å delta selv? Blir tent på å spille teater? En av intensjonene med den kulturelle skolesekken er vel at barna skal finne forestillingen opplevelsesrik og interessant, og som resultat selv ønske å delta i tilsvarende uttrykk? Men hva skal vi gjøre med de barna som ønsker å delta? Plassere dem på ventelisten bak de 20.000 andre håpefulle?

Jippy, kan de profesjonelle voksne aktørene si. De får anledning til å pleie seg selv i kunstneriske relasjoner. De får til og med greit betalt for å reise fra skole til skole med forestillingen sin. Tilbake på skolene sitter noen engasjert og interesserte barn, uvitende om at punktumet er satt. Er dette egentlig å satse på barna? En ting er å være passiv tilskuer, en annen å være utøveren. Det må være rom for begge deler. Lene lever i to verdener, den indre (opplevelser igjennom blant annet kunst/kultur), og den ytre (samfunnet/virkeligheten). Disse to verdener bør være i balanse. Jeg tror det. Lene føler på det.

I Bergen står det 2000 barn på venteliste for å få et tilbud innen kulturskolen. Tenk deg 2000 barn i kø utenfor Lysverk-bygget hvor kulturskolen ligger. Mens de venter på et tilbud, klør politikerne seg i hodet om det skal bygges nye idrettshaller på Skansen og på Hansa-området. Men de har ikke tenk på å opprette stillinger med folk som kan gå ut og motivere barna eller slepe dem inn i disse hallene. Hvis staten ikke engasjerer seg, vil Lene og mange tusen andre barn måtte forlate køen til kulturskolen - og samtidig forlate drømmen om en kreativ virksomhet. I min barndom var det idrett som var alternativet til musikkskolen, som kulturskolen den gang het. Jeg valgte begge. Nå er tilbudet så uendelig mye større og barna vet hva de vil.

I kulturskolen kan de velge mellom: foto, film, barnekor, ballett, kulturminnevern, popgrupper, bluesgitar, dukketeater, oljemalerier, husflid, rockeverksted, brassband, solotrompet, akrobatikk, noveller, kalligrafi, kammermusikk, vokaljazz, tegning, musikaler, akvarellmaling, syntprogrammering, datagrafikk, hardingfele, hip-hop, worldmusic, write an opera, torader og en rekke andre tilbud. Er det rart barna storkoser seg? Staten klarer ikke å se dette unike tilbudet. Kulturskolen er visst usynlig, så vi må gjøre den synlig.

Jeg utfordrer alle foreldre som har barn i kulturskolen, eller som ønsker at de skal få plass der, samt alle andre som ser kulturskolen som et godt tilbud for barn, vis interesse for skolens fremtid ved å sende brev og mail til Stortinget - slik at vi ikke forsvinner i papirbunkene, men blir liggende synlig - øverst. Finner du noen fornuftige grunner til at barna ikke trenger å drive med kunst og kultur gjennom kulturskolen, så ring meg. Jeg vil da slutte i jobben som konsulent og pleie meg selv og mitt ego gjennom midler fra for eks. «den kulturelle skolesekken».

Siv Gørbitz, kulturskolekonsulent i Hordaland