• Fastlegeordningen hemmer den frie konkurransen blant legene, og er en hemsko for pasientene. fastlegeordningen

Denne kraftsatsen kommer fra førsteamanuensis ved NHH og forsker ved Stiftelsen for samfunns— og næringslivsforskning, Kenneth Fjell:

— Det største problemet med ordningen er at pasienter vil bli bundet til én lege. Man kan føle tap av frihet til å bruke en annen, hvis fastlegen ikke har tid den dagen man har bruk for lege.

- Et uhell

Selv om intensjonen med reformen var positiv, frykter NHH-forskeren at effekten på lang sikt blir dårligere pasientservice. Han viser til at staten på alle andre felt, det være seg fritt valg av teleoperatør, kraftleverandør eller sykehus, har satt i verk tiltak for å fremme konkurransen.

— Men nå har de ved et uhell gjort noe som kan få stikk motsatt konsekvens. At pasienten blir fastlåst til én fastlege, får på lang sikt uheldige konsekvenser for konkurransen mellom legene, og kan undergrave den servicegraden man ønsker.

- Uten sidestykke

Han sammenlikner fastlegeordningen med lojalitetsprogrammer, som for eksempel flyselskapenes eller matvarekjedenes bonusprogrammer. Disse knytter kunden tett opp til ett selskap, ettersom tap av bonus gjør det kostbart å bytte til et annet.

— Som lojalitetsprogram er fastlegeordningen uten sidestykke landets mest vellykkede. I statlig regi har man utilsiktet lansert et økonomisk dyr som likner svært på bonusprogrammer i mange private markeder.

— Og hva er bonusen for pasienten? . Den rabatten du får ved å bli fastlegepasient, og ved å holde deg til én lege. Men slike lojalitetsprogrammer har som oftest den virkningen over tid at de dreper konkurransen. Det ironiske er at det er staten selv som har innført dette.

Datanett et alternativ

Som kjent er det frivillig både for pasient og lege å bli med i fastlegeordningen. Men hvis man ikke aktivt sa fra at man ønsket å stå utenfor, ble man automatisk med.

— Igjen, det er ironisk. I andre sammenhenger må man først melde seg inn. Men ville man stå utenfor fastlegeordningen fra begynnelsen, måtte man først melde seg ut.

Istedenfor å innføre fastlegeordning, burde etter Fjells mening staten heller ha sørget for at legejournaler raskt, sikkert og rimelig ble tilgjengelig for enhver lege som hadde tid til å ta pasienter.

— Å knytte legene opp mot et slikt datanett for konfidensiell, elektronisk utveksling av journaler, ville være et vel så godt virkemiddel for å oppnå rask legetilgang for den enkelte pasient. Dessuten ville det gjøre det lettere å utnytte den totale legekapasiteten, mener Fjell.

— Å knytte pasientene til seg og dempe konkurransen er noe legene får klare uten statlig hjelp.