BT Magasinet

«Jeg beliter meg ikke lenger»

Hun hadde så lange pupper at hun måtte løfte dem opp for å vaske under dem. Det hadde jeg aldri sett før.

«Hva er det du har gjort med skoene dine?!»

Jeg kan ennå huske mammas overraskede uttrykk der hun sto med mine relativt nye lyse, semskede sko i hendene. Skjønt, lyse var de ikke lenger, de var svarte. Smurt inn med svart skokrem, for å bytte farge.

Nå tenker du kanskje at jeg var en liten unge, men det var jeg ikke. Jeg var en usikker 12-/13-åring som hadde fått vite at føttene mine så veldig svære ut i de lyse skoene. Der venninnene mine brukte størrelse 36, brukte jeg 39. Det var visst enorm forskjell, og ikke en positiv forskjell.

Kommentaren var neppe ment så vondt som den ble oppfattet, men den var jo strengt tatt ikke av det hyggelige slaget heller. Skoene jeg hadde elsket, var plutselig blitt noe jeg hatet.

Kunne alle se det? At jeg hadde digre føtter, liksom?

Jeg hadde hørt at svart forminsker, og i et desperat øyeblikk dro jeg frem den svarte skokremen.

Skoene ble selvsagt ødelagte, men kanskje ikke like ødelagte som selvbildet.

Ikke at det var veldig stort fra før, men du vet, første gang kjennes merkelig. Jeg hadde ikke tidligere blitt dømt for hvordan jeg så ut, men for hvem jeg var og hva jeg gjorde.

Plutselig kom tiden der jeg også måtte tåle å bli målt for ting jeg slett ikke styrte selv. Der en synes det var fint at jeg var tynn, synes en annen at jeg var litt for tynn, «styggtynn» som hun kalte det. Og en barndomskjæreste spøkte med at de skulle sette meg på kalvefor om sommeren.

Så kom jeg i puberteten, og plutselig lurte folk på om det kanskje var litt antydning til mage de så. Jeg hadde i alle fall lagt litt på meg, hadde jeg ikke?

Det skal ikke så mange kommentarer til før man blir usikker selv, og det er smått underlig hvor lekende lett folk lirer av seg helt unødvendige ting. Det er blitt mange opp gjennom årene, både den ene og andre veien. Uskyldige og de som absolutt ikke er så uskyldige. Felles for dem er det at man ofte blir mer usikker.

Jeg er heldigvis blitt så voksen at det meste preller av, men jeg er bekymret. Det starter tidligere nå, og det er råere. Og fortsatt fullstendig unødvendig.

Og det er over alt. Det virker som om verden er konstruert på en måte som skal få flest mulig til å føle seg utilstrekkelig, og det rammer unge jenter hardt og brutalt.

Jeg husker ennå damen som uten blygsel smilende så ned på meg der jeg sto og stirret med store øyne i dusjen på Sentralbadet. Hun hadde så lange pupper at hun måtte løfte dem opp for å vaske under dem. Det gjorde sterkt inntrykk, for det hadde jeg aldri sett før.

Da var kropp fortsatt noe som var naturlig.

Det er det ikke lenger. Kropp er ikke topp. Kropp er noe herk som få er fornøyde med. Dårlig selvbilde og unaturlig fokus på hva som er bra og ikke bra brer om seg i rekordfart, til stadig yngre generasjoner.

Som da jeg avsluttet en god løpeøkt med jenter på 10 og 11 år med å si at de måtte komme seg hjem, få på seg tørre klær og få i seg noe å spise. Så svarte en av dem: «Men er ikke hele poenget borte da?»

Jeg var ikke forberedt, det er jeg fortsatt ikke.

Nok er nok. Jeg beliter meg fader meg ikke.

Kroppen skal virke. Hjertet skal slå. Det er det som er poenget.

widget-list