TUR RETUR IKEA: I et par måneder var jeg på Ikea ukentlig. Vi var dømt til evig samliv, skriver Christian Nome Lepsøe.
BT Magasinet

Diagnose: Ikea

Denne vinteren har jeg vært oftere på Ikea enn på Facebook.

Nei, jeg har ikke trappet ned aktiviteten på sosiale medier. Det er hytten på Tysnes som har skylden.

Det begynte da hyttegulvet knirket og gynget så infernalsk at når vi gikk forbi glasskapet hørtes det ut som vi var i taxfreebutikken på en danskebåt i 11 meters bølger. Vi tilkalte byggmesteren.

– Det er råte her. Dere må skifte hele gulvet. Og kjøkkenet må demonteres, sa han.

– Shit! sa vi.

Så gikk det noen dager. Vi grublet og regnet, og fant ut at siden vi likevel måtte snakke med banken, kunne vi bytte kjøkken også.

Og så var vi i gang. Siden operasjon gulv ble dyrere enn vi likte, bestemte vi oss for å handle kjøkken på Ikea. Det skal jo både være billig og bra, og de har kjøkkenplanlegger på nett. Du kan gjøre alt selv, sier reklamen.

Siden den gang har jeg vært oftere på møbelgigantens nettside enn på Facebook. Når jeg har våknet om natten er det ikke fordi jeg har måttet på do, men fordi kjøkkenet har kvernet i hodet mitt. Jeg har finregnet på centimeter og tegnet på nytt. Jeg har snakket og diskutert med stadig nye konsulenter på kjøkkenavdelingen. Jeg har kjøpt og båret, og kjørt i skytteltrafikk mellom Tysnes og Åsane. I et par måneder var jeg på Ikea minst en gang i uken. Da jeg var så godt kjent på møbelvarehuset at jeg var begynt å skryte av det i lunsjen, skulle jeg en dag ta en snarvei fra kjøkkenavdelingen til kassen. Etter ørkesløs vandring mellom spisebord, TV-benker og uendelige mange garderobeløsninger, var jeg likevel tilbake ved start. På kjøkkenavdelingen. Vi var dømt til evig samliv, kjøkkenavdelingen og jeg.

– Det mangler en skuff, sa byggmesteren da jeg kom til Tysnes for å nyte det nesten ferdige resultatet.

– Merkelig, sa jeg, – men jeg kan ta en ny tur på Ikea i morgen. Jeg henter skuffen, og kan sikkert skru den sammen selv.

– Skal dere ikke ha knotter, spurte han så.

– Jo da, svarte kjøkkenplanleggeren med veldig liten k. – Knotter skal bli.

På min åttende tur til Ikea fikk jeg fatt i ny skuff og masse knotter.

På den niende turen kjøpte jeg enda flere knotter, jeg hadde selvsagt talt feil første gang.

På den tiende turen fikk jeg byttet den siste – og nye – skuffen i en som hadde riktige mål.

Bytte & returavdelingen på Ikea er for øvrig et kapittel for seg selv. Det jobber enorme mengder mennesker der. Jeg ble heldigvis god venn med flere av dem. Ved siden av meg i byttekøen drakk folk dispenserbrus med ubestemmelig smak og spiste masseproduserte pizzastykker mens trillevogner med flate pakker suste forbi i alle retninger.

Et lite hyttekjøkken veier 352 kilo før du kommer på alt du har glemt. Det koster en formue å få det transportert fra Åsane til Tysnes, så jeg bestemte meg for å kjøre det selv i min lille Citroën med nedfellbare bakseter. Jeg har ikke våget å regne på hva det har kostet meg å spare de tusenlappene, men det er 7–8 mil fra Ikea til hytten vår, og jeg har altså kjørt den ruten tur retur minst ti ganger. I tillegg kommer bompenger, fergebilletter, kaffe og svele ...

Trøsten er at hytten er blitt riktig så fin, og jeg føler meg ferdig utlært i kjøkkenfaget.

Dessuten har jeg forhåpentlig byttet mitt siste kjøkken.

widget-list