PÅ EN MÅTE tilsvarer Bergensskolen i arkitekturen det slow-food-bevegelsen står for i dagens matkultur: En reaksjon og et opprør mot standardisering og internasjonalisering. Et forsvar for kvaliteten og den lokale smaken.

- Noe forenklet kan man si at Bergensskolen, slik den fremsto på 1930-tallet, er historien om den regionale byggeskikkens kamp mot en internasjonal stilarkitektur, håndverkstradisjoners kamp mot industriell fremstilling og standardisering og den skapende arkitekts kamp mot ingeniørens og entreprenørens økende innflytelse, forklarer arkitekt Carolyn Ahmer som har tatt sin doktorgrad i arkitektur på Bergensskolen som nasjonalt fenomen.

DE VAR ALLE født i tiåret før eller like rundt århundreskiftet, de var unge og nyetablerte arkitekter i Bergen. De het Frederik Konow Lund, Hans Wichmann Rohde, Johan Lindstrøm, Per Grieg, Kristian Bjerknes, Andres Nortvedt og Ludolf Eide Parr. Deres faglige faddere lokalt var Einar Oscar Schou, Egill Reimers og Ole Landmark. Etter hvert sluttet flere arkitekter opp om Bergensskolens arkitektsyn.

Sammen skapte de en egen retning i norsk arkitektur. De ville noe annet enn å følge trenden til den internasjonale funksjonalismen. Med utgangspunkt i kunnskap om lokal byggeskikk og lokale håndverkstradisjoner bedrev de nyskaping innen arkitekturen.

- Bergensskolen videreførte ideene fra den engelske Arts- and Craftbevegelsen. Arkitektene i Bergen skapte en syntese mellom tradisjonell vestnorsk byggeskikk og arkitektur. Ved hjelp av oppmåling av eldre bygg og ulike restaureringsarbeider hadde de skaffet seg nødvendig kunnskap om eldre byggeskikk og om håndverkets betydning for kvaliteten, sier Carolyn Ahmer.

Arts- and Craftideologien handlet om den organiske sammenhengen mellom arkitektur og omgivelser, basert på bruken av regionale materialer og tradisjonelt håndverk, samt at arkitekten hadde en kunstnerisk oppgave. Dyktige håndverkere var en forutsetning for denne arkitekturen.

PÅ DENNE MÅTEN ble den vestnorske byggeskikken fornyet. En rekke villaer står fremdeles som bautaer over denne tids arkitekter, men mange har også gått tapt og blitt ødelagt av ombygginger.

- Spesielt i Eikeviken, på Paradis og på Kråkenes finnes fremdeles mange av disse husene. Kommunen burde ved områderegulering sørge for at noen av disse byggene blir vernet for fremtiden, mener Carolyn Ahmer.

- Boligene fra den gang er i fare i dag fordi de er små, særlig har de kjøkken som er altfor små til å tilfredsstille dagens behov. Men Bergensskolen har noe å lære oss om moderasjon. Den enkle arkitekturen med det utsøkte håndverket krever for eksempel ikke mange møbler. Ikke gardiner heller, for her er ingen store glassflater. Disse husene har i stedet noen huleaktige stuer med gode vinduer som tar landskapet inn til dem som litter i ly. I disse husene er det lett å se kvaliteten i de små rommene, sier hun.

OGSÅ MONUMENTALBYGG i Bergen sentrum vitner om Bergensskolens sans for estetiske kvaliteter. Ahmer fremhever særlig Tinghuset (Egill Reimers 1934), Franciskus Hospital Florida (Ole Landmark 1937) og Handelens og Sjøfartens hus (Bredo Greve/Fredrik Arnesen og Arthur Darre Kaarbø 1931) fra denne perioden.

Blant kolleger i hovedstaden ble arkitektene i Bergen sett på som noen raringer som var i utakt med sin tid, «som ufortrødent tegner videre på sine gammeldagse hus i tre og gråstein».

- De var nyskapende, de tegnet bygg av internasjonal klasse og de holdt seg absolutt orientert om hva som skjedde i verden omkring seg, men det var trekk i utviklingen de mislikte. De fryktet en byfornyelse etter modernismens idealer, den som ville rasere gammel småhusbebyggelse til fordel for nye blokker. For eksempel ivret Kristian Bjerknes for at Rosesmuggrenden i Sandviken skulle bli inspirasjonskilde for utvikling av nye boligområder, forteller Carolyn Ahmer.

Bergensskolen ble kritisert for først og fremst å bygge for den velstående middelklassen og at de var lite opptatt av sosial boligbygging.

- Men de var sosialt engasjert. De jobbet med restaurering og mange av disse arkitektene brukte mye tid i Fortidsminneforeningen. De mente at godt håndverk skapte estetiske miljø som var gode for folk å være i, sier Ahmer.

ETTER KRIGEN, da boligmangelen var prekær, gjorde den nye tid med industrialisering og standardisering seg for alvor gjeldende i byggebransjen. Da var det ikke lenger samme rom for praktisering av ideene fra Bergensskolen.

I nyere arkitektur ser Ahmer slektskap med Bergensskolen blant annet i Telenorbygget (Pedersen/Ege, Bjerk og Bjørge 2000).

- Telenorbygget er så flott. Det blir bare vakrere og vakrere. Det er et godt bevis på at det er laget god bergensarkitektur også i nyere tid, sier Carolyn Ahmer.