- Good morning, sunshine!

Klokken har nettopp passert syv. Egon Landsberg forbereder seg på å møte den evige solnedgangen med morgenbad i cruisebassenget. «It's a wonderful world», melder Louis Armstrong fra høyttalerne. Et yngre ektepar, i 70-80-årene, kommenterer hutrende den ensomme svømmeren mens de spaserer forbi. De har kanskje ikke lagt merke til han før, men Egon bader på toppdekket nesten hver morgen – med stadig ny utsikt.

MSC «Poesia» heter skipet som bringer ham rundt i verden og byr på en helt annen tilværelse enn den han ville fått på et aldershjem.

- Jeg er så dårlig til beins, så dette er min måte å få beveget kroppen på, sier han vel oppe av vannet mens han tar av solbrillene.

Solbriller har vært viktig for Egon. Det er takket være solbrillebusiness han siden 1970-tallet har kunnet leve et omflakkende liv som til slutt brakte ham ett år på cruise.

Skulle han dø underveis, har han avtalt med rederiet at han straks kan kremeres og asken spres ut over havet. Men Egon virker ikke døden nær. Det synes heller som han har fusket og stilt tiden tilbake. Ikke minst i hodet. Egon Landsberg er en WiFi-oldis. En bloggerveteran. Og en stor flørt.

Nå leter han etter ny dame. Cruisedame.

Men først skal han gjøre unna reisen med «Poesia», et av verdens største cruiseskip.

- I know this bump, proklamerer Egon Landsberg før han kjører den batteridrevne trehjulssykkelen, eller «skuter», som han kaller den, gjennom en sølepytt utenfor Håkonshallen. Han har kjørt her før. Ofte i regnvær og alltid etter et opphold i Olden.

Når man er ett år på samme cruiseskip, må man finne seg en del repriser i seilingsruten. Men han har fått med seg svært mange steder underveis: New York, Key West, Lisboa, Malaga, Genova, St. Petersburg, Tallinn, København ...

- Jeg er veldig begeistret for Olden. Det er et nydelig sted. Og Geiranger. Det minner meg både om Sveits og Canada, sier sveitseren som gjorde canadier av seg i 1947.

Nå sitter han hutrende og venter på at McDonalds i Bryggesporen skal åpne. Blodsirkulasjonen blir dårligere når man blir eldre, påpeker han og holder frem de kalde hendene.

- Den kronologiske alderen passer ikke med det jeg føler inni her, sier han og klapper seg på brystet.

Definitivt young@heart.

- Hvor gammel føler du deg?

- Vanskelig å si. Men når jeg ser på deg, skulle jeg ønske jeg var minst 30 år yngre ...

Den erfarne flørteren smiler lurt fra sykkelen og triller inn i burgersjappen.

Han har vært gift tre ganger og kaller sitt kjærlighetsliv «a soapopera». Men en episode ble i hvert fall lang: Det siste ekteskapet varte i 40 år, helt til konen døde i 2006.

- Jeg har overlevd alle, unntatt min 59-årige sønn. På skipet får jeg mange nye venner. Det dumme er jo at de drar sin vei etter en eller to uker. Men jeg e-poster med mange av dem.

Egon kjører innerst i lokalet og fisker opp en liten veske med PC-en.

- This is my hangout, sier han og logger seg på ved det faste bordet.

Her får han gratis nett, og her kan han sitte i fred med sin korrespondanse og sine cruiserapporter. Han har vært en ivrig nettbruker siden tidlig nittitall. Blogg og billeddistribusjon er piece of cake for denne 94-åringen.

- The computer is my lifeline. Ah, only eight emails today, konstaterer han når mailboksen er åpnet.

En av e-postene er fra venner i Sveits som sender med foto av hunden sin.

Egon har selv hatt tre hunder. Den siste døde for 18 år siden, men det hender ennå at den dukker opp i drømmene hans.

- Var det ikke Goethe som sa at jo mer jeg blir kjent med menneskeheten, jo bedre liker jeg hunder?

Han kikker på vennenes golden retriever og minnes cocker spanielen som var med han og konen da de kjørte rundt i Europa med campingbil.

 - Hunden reiste rundt med oss i tre år og snakket flytende esperanto! Når jeg forteller det til amerikanere om bord, skjønner de ikke poenget.

På «Poesia» møter han folk fra hele verden. Og han har sett mye rart underveis.

- En ting kan jeg si – det er ikke mye skjønnhet å se. Mager som henger langt utenfor beltet og folk som fyller tallerkenene til randen ... Jeg synes mange ser stressede og nervøse ut, de tar seg ikke tid til å nyte det vakre skipet, de bare lasser på tallerkenen som om det var deres siste måltid.

Måltidene er inkludert i cruiset, såfremt man ikke vil spise i de litt mer eksklusive restaurantene. Egon nøyer seg stort sett med frokost, en yoghurt til lunsj og så middag klokken 18 ved bord 620 i «all-inclusive-restauranten» Pallagio.

De andre gjestene byttes ut etter en uke eller to, Mister Egon holder stand ved stambordet. Da BT var på besøk, delte han det med et par fra Australia og en trio fra USA.

- Der er han med sitt krydder, sier Dot Newton fra Australia når Egon Landsberg ankommer bordet medbrakt aromatkrydder og mineralvann.

Han begynner å bli lei av den repeterende menyen, lei av støyende og grådige turister ... «We get too soon old, and too late smart!», skriver han på blokken min mens gjestene ved nabobordet skråler i den røde plysjen.

Det er vel naturlig å gå lei når man tilbringer et helt år om bord i et cruiseskip. Ikke minst når det rommer 3000 passasjerer som jakter på mat og drikke i sebrabaren og andre overdådig dekorerte etablissementer. Her er det maksimalisme fra baug til akterdekk, fra morgen til kveld, styrbord til babord.

Hvordan kom han i det hele tatt på det?

- Man kommer til et punkt der man spør seg: Hva skal jeg gjøre med resten livet? Jeg besøkte noen aldershjem, men fant ut at halvparten av beboerne ikke var til stede i hodet, mens den andre halvparten satt og ventet på Gud. Jeg var ikke klar for det. 

Etter syv måneders planlegging, primært på nett, for å finne en «rimelig» og grei tur, endte han med MSC «Poesia». Han er sparsom med pengebruken, har innvendig lugar og deltar sjelden eller aldri på ekskursjoner. Så har han også betalt en halv million kroner for året på cruise.

- Jeg solgte leiligheten min og bruker nå av min sønns arv, hehe. Han er alene og klarer seg bra, dessuten har han arvet min søster.

Mellom 1947 og 1963 gjorde Egon Landsberg det ganske stort innen solbrilleimport. Han solgte firmaet med god fortjeneste. Og siden 1964 har han reist rundt som organist og pianist. Han og konen plasserte et orgel i campingbilen og dro til USA, Mexico og Europa, der Egon underholdt på hoteller og restauranter.

Nå spiller han av og til ved «Poesia»s hvite flygel med glasslokk, omkranset av messing og vann. På den helt spesielle pianoøyen ved resepsjonen fremfører han melodier av Gershwin og Berlin eller noen av de andre 1200 sangene han kan utenat.

Gjennom spillingen kommer han ofte i kontakt med nye mennesker. Når jeg spør om høydepunktene på turen, svarer han alle de flotte menneskene han er blitt kjent med. For han er jo «a people person».

Underveis har han hatt besøk om bord av en sveitsisk venninne og en stesønn. Nå leter han etter en ny venninne.

- Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre når jeg går i land i midten av oktober. I min alder vet man jo aldri hva som skjer, men jeg driver og sjekker ut et verden rundt-cruise på 113 dager som starter i januar. Har aldri vært i Australia og Asia, så dette kan bli min sjanse. Men det er billigere om man er to som deler lugar, og det hadde vært kjekt å reise sammen med en kvinne, sier han og legger til at han har flere potensielle i sikte.

Dessuten har han lansert ideen på bloggen sin. Der etterlyser han en «footloose and fancy free» kvinne, helst under 70, til å bli med på hans neste «odyssé». Hun bør nok helst også ha sans for Scrabble, en av Egons favorittaktiviteter. 

I Kristiansand står en stor elg og tar imot cruisepassasjerene på havnen. Skogens konge er utstoppet, skipets konge er høyst levende og helt klar på hvor han skal.

Ferden går forbi «Fiskebrygga», Hotel Caledonien og rett opp i Markens gate der han finner sitt andre hjem. Burgerkjeden med gratis nett er blitt hans redning. Å betale for nettforbindelse om bord er altfor dyrt, synes han.

- Jeg har vært litt rundt i byen, men egentlig ser jeg ikke så veldig mye av stedene jeg besøker. Jeg er jo mest opptatt av å komme på nett, hehe.

Når dagens nettøkt er over, kjører han en tur nedover mot sjøen og Nupenparken. Han legger med et lengselsfullt sukk merke til et ungt par som ligger på gresset og kliner. Så ser han en eldre mann i elektrisk farkost og kjører etter for å slå av en prat. Kristiansanderen er ikke så stiv i engelsk. Men han får formidlet at den lille elbilen er hans måte å komme seg ut og være sosial på. Han er jo tross alt snart 90 år!

Vi sitter på en benk i parken og kikker på hav og himmel, seilbåter og hunder. Egon bjeffer til en av dem og får straks respons.

- Jo, jeg tenker av og til på døden. Jeg håper jeg slokner sånn, sier han og knipser.

- Jeg liker ikke organisert religion, men tror vi kan velge å bli født på ny, som et bedre menneske eller som noe annet. Det er bare en idé, jeg skal gi beskjed når jeg vet, sende en mail ... 

Tilbake ved cruisegjerdet blir Egon møtt av en ung, kvinnelig vakt som ber om å få se ombordstigningskort. Special guest Mister Egon blir litt forundret over spørsmålet.

- Don't you know me?

- No, I'm new.

- And I'm old!