FIRE KISTER kom hjem fra Afghanistan denne uken. Det har skapt en debatt som er nesten ti år for sent ute. Så lenge har nemlig norske styrker deltatt i denne krigen. Hittil er ni soldater drept og mange såret.
Hvor har pressen vært? Den kritiske journalistikken?
Umiddelbart etter terrorangrepet på tvillingtårnene i New York, 11. september 2001, begynte USA å bombe Afghanistan. Senere på høsten gikk de inn med bakkestyrker. Generalsekretæren i NATO, George Robertson, besluttet at alliansen nå måtte hjelpe USA i forsvaret av landet og fikk raskt støtte fra andre store medlemsstater. I desember svarte Norge ja på en anmodning fra USA om å sende mineryddere til Kabul. Omtrent samtidig trykket Dagbladet en ubekreftet melding om at norske elitestyrker var klare for innsats under amerikansk kommando. FN vedtok i desember å opprette ISAF, en sikkerhetsstyrke som skulle være i Afghanistan i seks måneder og trygge Kabul og FNs eget personell. Styrken er utvidet, er der fremdeles og står under NATO-kommando.
DET ER VANSKELIG å finne spor av grundig, kritisk journalistikk i norsk presse i denne fasen. Terroraksjonen skapte en voldsom sympatibølge for USA og ga armslag for dramatiske beslutninger og svært lite rom for kritiske motforestillinger. Pressens kilder var stort sett vestlige militære og politiske ledere som var samstemte om at krig var nødvendig. «Kampen mot terror skal vinnes - koste hva det koste vil», uttalte utenriksminister Jan Petersen. Få tok notis av skeptiske kommentarer fra forskerhold. Gjennom hele høsten kom det meldinger i pressen fra Afghanistan om at bin Laden var «omringet», at «nettet snørte seg sammen», at han var arrestert osv. I desember falt Taliban- regimet i Kabul og like før jul ble Hamid Karzai innsatt som nasjonal leder.
SPØRSMÅL OM krigens legitimitet dukket opp langt senere i det offentlige ordskifte her til lands. I disse dager avslutter amanuensis Peter Ørebech ved Universitetet i Tromsø en juridisk analyse av Norges deltakelse i Afghanistan og konkluderer med at krigen «etter folkeretten er ulovlig» (Klassekampen 1. juli)
Norske myndigheter har begrenset debatten om landets krigføring ved konsekvent å omtale soldatene som en «sikkerhetsstyrke» som skal beskytte sivilbefolkningen og sikre demokrati og menneskerettigheter i landet. Dernest har Norge vært langt mindre villig til la journalister følge soldatene i hverdagen enn f.eks. USA og Danmark har vært. Det er først i det siste at norsk presse (bl.a. BT) har vært med soldater på oppdrag. Viktige politiske debatter om Norges engasjement har vært ført bak lukkede dører i Stortingets utvidede utenrikskomité.
DA NORGE i 2005 ble med på opptrapping av krigen, advarte en rekke forskere og mente strategien ville føre til økt terror, økt korrupsjon og destabilisering av regionen. Alt dette har slått til.
Hamid Karzai fusket seg til valgseier i fjor. Han har utnevnt to beryktede krigerhøvdinger blant sine nærmeste medarbeidere. Regimet torturerer fanger. Opium og heroinhandel har vokst voldsomt siden invasjonen. Korrupsjonen gjennomsyrer samfunnet på alle nivåer. Store summer gitt til gjenoppbygging av landet, sendes til private konti i Dubai. Taliban står sterkere enn noen gang siden de ble styrtet. Det er tid for åpenhet og sannhet om krigen og Norges rolle, og det er tid for en mer konfronterende presse.
