VI HAR vel alle, en eller annen gang i livet, opplevd at ordene har sviktet oss. I enkelte situasjoner kommer språket til kort. Jordskjelvet på Haiti har åpenbart vært en slik situasjon for mange journalister. Hvordan skal en fange denne ufattelige katastrofen i ord? Hvordan skal en kunne klare å gi leseren et inntrykk av den lidelsen som noen sekunders skjelv i jordskorpen har påført millioner av mennesker?
Det er kanskje umulig. I alle fall har jeg ikke lest noe som har hevet seg over det alminnelige i dekningen av Haitis ragnarok. Journalister har produsert ord, og vi har fått informasjon, bevares, men når slike ualminnelige hendelser inntreffer, oppdager en for alvor hvordan hverdagsjournalistikken har forflatet språket og tappet oss for muligheter til å finne dekkende begreper for det som nå skjer i Port-au-Prince.
Når avisene roper mot meg at Haiti er et helvete på jord, sier det meg svært lite. Når de skriker at jordskjelvet er en katastrofe, så er ordet for lengst oppbrukt på dårlige Brann-kamper. Og når journalister maler ut om befolkningens lidelser, går mine tanker til BTs dekning av Stoltzekleiven opp som, ifølge avisen, påførte sine deltakere «ekte lidelse». Hva er det da folket på Haiti opplever?
DET EKSTRAORDINÆRE krever ekstraordinær journalistikk. Det har jeg ikke sett mye av, dessverre. Da Frode Grytten var BT-journalist, viste han hvordan treffsikre observasjoner og suveren billedbruk kunne gi reportasjer en dybde nyhetsspråket aldri makter. Kanskje redaksjonen har medarbeidere med slike evner også i dag, men de har ikke sluppet til. BT har nemlig ikke egne medarbeidere på Haiti. Bidragene derfra er levert av journalister i Aftenposten, Adresseavisen og danske Politiken.
NÅR ORDENE ikke strekker til, blir bildene desto viktigere. I avisverdenen har vi noe som kalles «malstyrt produksjon». Tekst og bilder leveres etter en forhåndstegnet mal for hvordan sidene skal se ut. Rent produksjonsmessig er det en fordel, men det har også sine ulemper. Ofte vil intetsigende bilder få altfor stor plass, men i Haiti-saken er situasjonen motsatt. Fra jordskjelvområdet har det strømmet på med bilder som alle har en eller flere sterke historier å fortelle. Disse bildene har BT plassert inn på sider tegnet i et bestemt mønster, nærmest identisk fra dag til dag. Jeg synes at flere av bildene hadde fortjent større plass og at antallet ord gjerne kunne vært redusert.
Å velge bilder fra hendelser med mange omkomne og skadede, er ikke lett. Bildene skal dokumentere hva som skjer, samtidig skal de ivareta verdigheten til levende og døde som avbildes og ta hensyn til leserne, ikke minst barna blant dem. Både under tsunamien og Gaza-krigen fikk jeg klager fra lesere som reagerte på for sterk billedbruk. Denne gang har jeg bare fått én klage. Den gjaldt et bilde på førstesiden som viste mange døde lagt ut på gaten i Port-au-Prince. Jeg forstår leserreaksjonen. Bildet var en sterk dokumentasjon av den ekstreme situasjonen i katastrofeområdet. Samtidig var det såpass hensynsfullt i forhold til de døde, som slett ikke kunne identifiseres og stort sett lå tildekket, at jeg mener bruken av det var forsvarlig.
NOE AV DET som har forbauset meg mest ved BTs dekning av Haiti-skjelvet, er at avisen ikke en eneste dag har hatt denne nyheten som toppsak på side en. Jeg velger å oppfatte det som en feilvurdering og ikke som et strategisk linjevalg.
Diskuter Leserombudets artikkel her!
