Ulv i VW-klær

Ola Borge er nemlig en av Hordalands mest markante - for ikke å si garvete - motormenn.

Med en av landets deiligste bilsamlinger. Mannen har humor også. Det skjønner vi sånn midtveis i omvisningen på hans private eldorado. Midt mellom en kongeblå gammel Mercedes-coupe, en sjelden Horch og en Harley-Davidson fra 1916, den første motorsykkel som ble registrert i Bergen, står den der. En isblå, ordinært utseende VW-boble. En 1303S fra tidlig 70-tall.

- Den har jeg for å lure slike som deg, sier Borge og klukkler.

Det går noen øyeblikk før vi skjønner hva han mener. Så småløper mot bilens hekk, tar tak i det forkrommete motorlokkhåndtaket, rykker til, og ... finner gullskatten. Inne i buken på den gamle, pensjonistaktige folkevognen står en blodtrimmet 2.8 liters råtass av en motor, med to doble forgassere og Porsche-vifte. 170 hestekrefter er ikke helt ubetydelig i en liten blikkboks av en bil som veier nokså nøyaktig ingenting.

- Jan Rongved (norgesmester i rallycross klasse 2 i 1988 og VW/Porsche-trimmer fra Osterøy, red.komm.) var innom og mente at jeg burde jo hatt en skikkelig bil også. Så da kjøpte jeg denne. Av Trond Sandven ý mens han ennå var frisør, smiler Borge.

Og starter uhyret. Det buldrer og braker og bråker som bare det.

- Hopp inn, sier Borge.

Så sitter vi der, tre voksne menn i en blåfrossen gammel boble, eldstemann klemmer førstegiret på plass og taxer nedover flystripen, unnskyld, landeveien.

At kreftene er på plass, er ikke akkurat utydelig. Men det er først når BTs utsendte får beskjed om å ta plass i førersetet, at vi skjønner hva 170 hk i et blått, lite oppnedbadekar egentlig betyr. Med et brøl som ville vært et jagerfly verdig blir vi slengt oppetter de osterøyske landeveier. Et lett trykk på gassen jager frisk luft fra Guds frie natur inn i de fire svære forgasserne. Brølet som møter oss når vi begraver gasspedalen i golvteppene kunne skremt vettet av fanden sjøl, spesielt når vrælet kommer samtidig med en effekt og et bunndrag som strengt tatt ikke har noe å gjøre i en gammel folkevogn. I hvert fall ikke når VW-boblen har kjøreegenskaper som, vel, en gammel folkevogn.

Det er forbløffende. For vel har man både kjørt og eid haugevis med gamle bobler. Men ingen av dem har begynt å spinne på bar asfalt i andregiret.

- Gir du for mye gass i en sving, så hopper den ut med en gang. Her skal du være lett på foten og godt forsikret, gliser Borge fra passasjersetet.

Å jekke ned overkule ungsauer i blanke BMW'er med denne boblen, er det kjekkeste han vet.

- Verdens dårligste bilpark
I en mannsalder har Ola Borge drevet med garveri av skinn, og leverer i dag skinn til merker som Prada, Calvin Klein og Louis Vuitton. Blant annet har han levert skinn til ti millioner par Camel-sko.

I tillegg har 73-åringen et lidenskapelig, altoppslukende forhold til alt som putrer og går.

Han snakker bil på innpust og motorsykkel på utpust, og det med en fart som tilsier at snakkesertifikatet hans for lengst burde vært inndratt.

Og Borge har meninger. Mange. Og skarpe.

Som at bilen faktisk er en kulturskatt verdt å ta vare på. Hvor trist det er at bilkulturen blir sett ned på i forhold til andre former for kulturhistorie. Noe han mener er både uheldig og siden bilindustrien de siste hundre år svært ofte har ligget i tet når det gjelder oppfinnelser, produktutvikling og samfunnsmessige hensyn. For det er få andre ting som har forandret den industrielle verden like mye som bilen. Borge går så langt at han til og med mener at bilindustrien skapte det forrige århundret.

- Bilen har en sentral plass i den vanlige borgers liv - på godt og vondt. Stilltiende har nordmenn godtatt mye mer i skatter og avgifter enn noen andre har. Her til lands har man et unormalt forhold til bil. Vi kjører rundt i biler som er gamle og farlige, som ikke holder tritt med verken sikkerhet eller miljø. Det skulle ikke forundre meg om vi har den dårligste bilparken i verden, sier han.

- Andre steder har bilinteresseorganisasjonene makt. I Tyskland er det politisk selvmord å for eksempel innføre makshastigheter på motorveiene. Å innføre skatter på bilbruk ville gjort at politikerne måtte gå. Men her hjemme? NAF er jo bare et reisebyrå som ikke reiser bilistens sak, sier Borge.

I dag har han kun garveriet i Sverige å holde styr på. Dit kjører han, frem og tilbake, sommer som vinter. 67 mil hver vei.

- Ren terapi, sier 73-åringen.

I museet
«Garasjen» til Borge er av den typen hvor motorinteresserte helst bør gå med smekke. For makan til bilhistorisk mangfold skal en pinadø leite lenge etter.

En restaurert BMW militærmotorsykkel med sidevogn fra 1942. Sekstiårsjubilanten har revers og starter første gang Borge tråkker på kicken.

Motorsykkelen hadde neppe vært i live, hadde det ikke vært for at en tysk desertør stjal BMW'en og gjemte den bort i en vedstabel på en bondegård.

- Denne Graham Dual Phaeton er fra 1930, med akkurat dette karosseriet ble den laget i 14 eksemplarer. Manufakturhandler Valle kjøpte den ny i Oslo, forteller Borge idet han forsvinner inn i en sky av bilhistorikk.

Det var tidlig på sekstitallet. Da Borge begynte å samle gammelbil rundt 1960, var det få som skjønte verdien. Og mange godbiter å få fatt i.

Graham'en kjøpte han på Bu i Hardanger for tusen kroner.

Terboven i baksetet?
Ostringen spaserer, peker og forteller. Kjærlig kunne han snakket i timevis om hvert enkelt klenodium. Går bort til en smellvakker Horch 853 fra 1937, en bil med så guddommelige linjer at du nesten må knipe deg i armen. Han stryker hånden over den grasiøse skjermen.

- Denne var opprinnelig kjøpt av Allan Holm, tysk konsul i Ålesund. En uke etter at Josef Terboven kom på besøk i 1942, forsvant bilen. Det diskuteres ennå om bilen ble gitt som en bestikkelse, eller om den ble beslaglagt. Etter krigen gikk den i mange år som offisiell representasjonsbil i Trondheim kommune.

Mens en VW-boble i begynnelsen var tenkt å koste 1000 Reichmark, kostet den staselige Horsch'en hele 16.000 Reichmark. Leseren kan jo selv gange en VW Polo-pris med 16 og se hvilke tall vi snakker om.

I 1961 kjøpte Borge den staselige Horch'en på en bensinstasjon i Drammen - for 1300 kroner. Men på femti- og sekstitallet var det få mennesker i Norge som så skjønnheten og betydningen av veteranbiler.

- Totalt finnes det noen titalls eksemplarer av denne typen. Jeg har kjørt tre av dem. Ingen god bil å kjøre, smiler Borge.

Om reichskommissar Terboven har kjørt i bilen, har Borge ingen formening om.

Høy puls nå
Vi vandrer mellom noen gamle Cadillac'er, en rød Volvo P1800, en gammel militærjeep og en kongeblå Mercedes-coupé fra 1967. I et hjørne finner vi en råsexy, sølvgrå Lancia Flamina fra det Herrens år 1968. En sjelden italiensk blomst, med håndbanket aluminiumskarosseri, med røde skinnseter, klassisk treratt av lekreste type - og et håndbanket aluminiumskarosseri som er så vakkert at det gjør vondt i øynene.

Og under det svakt buete panseret: to forkrommete «drammeglass» på hver av de tre doble Weber-forgasserne som kroner den 2.8 liter store V6-motoren.

Virkelig en klassiker som kan få hvilken som helst italiano-frik til å gå i spagat av ekstase. Så det er ikke rart at en svært dyktig østlandsk bilrestauratør, med betydelig fetisj på klassiske italienere, omtrent måtte ha hjertemassasje da han oppdaget skjønnheten som sto bortgjemt på Osterøy.

- Kan jeg få kjøpe den, spurte østlendingen umiddelbart.

- Nei. Du kan få den, svarte Borge. -ý Mot at du restaurerer Lagonda'en min.

Da snakker vi altså om en 1930-talls Lagonda, en åpen sportsbil så sjelden at likkledet fra Torino blir omtrent for Kleenex å regne. Og som i mange år sto på et britisk museum - fordi Borge ikke torde ta den med hjem til Norge.

Selv om Lancia'en er en vakker bil, har eieren ingen problemer med å kvitte seg med en juvel eller to. - Det er jeg som styrer bilene, ikke omvendt, sier Borge bestemt.

Storkjøp over leirbålet
En kveld i 1987 sitter Ola Borge og et knippe andre veteranbilvenner og griller pølser i Stavanger.

- Nå går resten av landets militærjeeper til utlandet, sier en av pølsegrillerne.

- Hvorfor det, spør Borge.

- Har du tre millioner kroner da?

- Hvor mange biler er det snakk om, parerer Borge.

Når han får vite at det er snakk om 127 jeeper, noen ambulanser, lastebiler osv., ringer ostringen hjem til Vestlandsbanken.

- Jeg trenger tre millioner til å kjøpe noen jeeper, det får jeg vel et lån til?

- Stikk innom og hent sjekken du, svarer banksjefen.

Dermed henter Borge sjekken på en torsdag, reiser til Kongsberg (hvor bilene står) på fredag, selger på lørdag og søndag. Når tirsdagen kommer har Borge hanket inn igjen sine tre millioner; i tillegg har han et netto overskudd på 36 jeeper, noen tyngre militærkjøretøy og ambulanser nok til et middels sykehus.

- Så kom ikke her og si at det ikke lønner seg å spise pølser, smiler 73-åringen.

Inn i tempelet
Det er spesielt biler som representerer håndverksmessig brukskunst som opptar Borge. Biler som har betydd noe nytt, vært innovative, som har hatt designen på sin side.

Og de har han nok av.

For noen år siden hadde han opparbeidet seg en såpass saftig samling at han måtte bygge enda en lagerhall. Bak de diskrete dørene gjemmer det seg en motorhistorisk samling som ville fått ethvert internasjonalt bilmuseum til å klø i fingrene.

-Det er på tide å stikke inn i tempelet, sier Borge og leder an.

For dette er andre boller. Stort, mørkt lokale. Dunkel musikk fra en antikk spilledåse siver ut straks vi åpner døren. Dempet belysning gjør at vi kun aner konturene av hva som gjemmer seg i mørket.

Enda høyere puls
Det går ikke mange sekundene før Borge i tempelet (som han kaller det) og sveiver i gang et spesialkonstruert lysbildeshow. Historiske hendelser, firehjulinger og viktige personer flakker forbi på veggen. Blant bildene dukker det opp en 1930-talls Lagonda, en av mellomkrigstidens mest verdsatte britiske juveler, signert et firma som senere ble sveist sammen med Aston Martin.

Mens han venter på at Lagondaen skal bli ferdig restaurert, har han nok av andre godbiter å kose seg med.

En Cadillac fra 1903, verdenshistoriens første bil med utskiftbare deler og derfor en milepæl i den industrielle verden. En MB 300 SL fra 1985 som knapt har vært startet. En helt utrolig diger Lincoln fra 1931, urørt men med nydelig original krom og ditto original lakk.

- Her på bakdøren sto det «H7» med krone på, sier Borge. Han trekker frem en fille og pusser litt på de bøttesvære Carl Zeiss-lyktene.

Vi snakker altså om intet mindre enn gamlebilen til kong Haakon den sjuende. En bil som i hine hårde dager gikk under registreringsnummer A-1.

Racing heaven
Enda en 30-talls Horch, denne har ennå ikke rullet 30.000 km. Noen gamle Rolls-Roycer og Bentley'er. Og en annen diger Lincoln-doning ý den som kong Haakon i 1927 kjøpte til daværende kronprins Olav.

Og bakerst i kroken, en mørkegrønn, halvt nedstøvet, åpen Ferrari 250 GTF fra 1961, med et 12-sylindret symfoniorkester under det laaaange panseret. Ferrarien har 61.971 km på klokken, og tilhørte engang prins Joachim zur Fürstenberg. Uten at ostringen er spesielt imponert av den grunn.

- Det var racing som betydde noe for Enzo Ferrari. Gatebilene han laget var en slags prostitusjon for å tjene penger til racing, sier Borge.

- For vel har den en fantastisk motor, men bilen har stiv bakaksel og er ikke på nær så god å kjøre friskt med som der, sier Borge. Og peker.

Like fremfor Ferrari-nesen står en av sportsbilenes ultimate ikoner: en sølvgrå, åpen 1957 Mercedes 300 SL. Åndenøden er nær.

Angrer - litt
- Litt av en eksoslukt, sier fotografen etter at Borge har lent seg inn over en åpen Bentley og summet i gang maskineriet.

- Parfyme, gliser Borge.

- Noen biler du angrer på at du har solgt? Borge ser nesten litt overbærende på oss.

- Nei. Jeg angrer heller på biler jeg ikke har kjøpt.