Stemningen er pussig på Quality Hotel Florø denne ettermiddagen. Elisabeth Moberg, Kjersti Berge og Marit Voldsæter vaker rundt i resepsjonsområdet, uten rast eller ro.
Å gå på rommet er utelukket - de vil ikke være alene. Ikke i dag.
For i kveld skal de opptre sammen som gruppe for siste gang. Det begynte å gå opp for dem for et par kvelder siden. Nest siste forestilling ble spilt i Måløy fredagskvelden, og da gikk det opp for dem for alvor.
- Vi gren. Da vi sang siste sangen ... vi på hverandre, og da var det gjort.
Så hvordan skal det gå, i kveld når det
virkelig er alvor. Aldri mer? Etter ti år?
Som familie
Og det er gjengen de har jobbet med. Teknikere og musikere. Som har sett dem mer enn familiene i lange perioder. Som er familie.
Ikke alle artister har så tett forhold til teknikerne sine som disse jentene.
- Vi har jobbet sammen i sinnssykt mange år, men det er ikke alle vi har så nært forhold til privat som dem, sier Harald Soltvedt, lydtekniker.
De er litt rare i dag, de også, crewet. Litt stille, liksom. Kan liksom ikke tro at det er slutt.
- Det er ikke over. Det går bare over i en nye fase, insisterer lydteknikeren.
Gerd Fenner har vært turnéleder for jentene i ni år. Fikset de obligatoriske brødskivene og det riktige pålegget og twistkurven i garderoben, stått bak scenen og hufset riktige kostymer på jentene i vill fart utallige ganger.
- Det blir rart. Men vi skal jo treffes og ha klubb, da ..., sier hun.
Tanken på klubben er trøsten, også for jentene. For visst skal de fortsette å treffes, å ja da!
Betuttet
Det er ventet en haug folk fra Bergen. Jentene har spandert busstur og alle de som har jobbet samme med dem tett opp gjennom disse ti årene. Hvor mange kommer i drittværet?
Lydprøve. Alle i gjengen tar bilder. Av hverandre, av oss - av alt.
Marit, Elisabeth og Kjersti bare må kjøre gjennom den sangen de vet kommer til å sette dem ut. Den som skal bli ekstranummer, og handler om dem selv:
«Tiden har gått, klokken har slått - det ringer for kvinner på randen ....»
Marit tenker på publikum:
- Hvis vi begynner å grine, så det blir dårlig, så må bare publikum få pengene igjen!
Sminketid. Tre betuttede jenter foran speilet sparkler og maler i stillhet. Faste plasser langs speilveggen, slik de har hatt i årevis. Vemodet ligger som grautskodde over rommet. Selv om det er to år siden de bestemte seg for å legge ned gruppen.
- Gir oss på topp
Men hvorfor slutter de, egentlig - når det er så trist?
- Fordi vi må få gjort det vi har drømt om. For meg blir det vel plate. Jeg tar opp tråden fra der jeg sluttet for ti år siden, sier Elisabeth.
Kjersti mener at dette er riktig tid for å gi seg som gruppe:
- Vi har holdt på med dette i ti år. Vi har gjort så mye - show - tv-serier. Skulle vi gått på en gang til, ville vi gjentatt oss selv. Nå gir vi oss på topp.
Hun har planer, sier hun kryptisk, uten å spesifisere dem.
Marit skal på Den Nationale Scene, og spille Pernille i «Den Stundesløse», som har premiere i mars neste år. De to andre lover å sitte i salen og heie.
- Egentlig er jeg for trøtt. Men tilbudet fra DNS var for spennende til at jeg kunne si nei, sier hun.
Det har vært som et ekteskap, sier de. De har lært å gi og ta. Aldri har forholdet mellom dem vært bedre enn nå, bedyrer jentene.
- Det rareste for meg blir å skulle inn i musikkbransjen der det er så mange menn. Jeg kommer til å savne kvinnefellesskapet, medgir Elisabeth, og ser om mulig enda mer betuttet ut.
- Barna våre har panikk for at vi ikke skal møtes mer, forteller Marit.
Tipper nesten ...
Ti minutter igjen til Siste Forestilling. Kjersti skjelver.
- Det skal lite til før jeg tipper nå, sier hun, og Marit nikker.
Ikke stort bedre med Elisabeth.
- Jeg er veldig opprørt. Helt åpen - det bør jeg nok ikke være ...
Salen er fullsatt.
Gjengen fra Bergen er hjertelig og høylytt til stede. Selvsagt har teknikere og musikere arrangert godlynt kødd til denne helt spesielle forestillingen: som at jentene på scenen ser at lydteknikeren plutselig er blitt pianist.
Men det går bra. Elisabeth knekker riktignok på sitt følelsesladde Edith Piaf-nummer, men pytt.
Så kommer Den Aller Siste Sangen. Den om klokkene som ringer for Kvinner på randen.
Om jentene gråt?
Selvsagt. Og ikke bare de. Og ikke bare akkurat da.
Men turnéleder Gerd sier det sånn:
- Jeg tror de kommer sammen igjen. En eller annen gang.
