Inspirert av buddhistisk filosofi ønsker koreograf og danser Kristine Nilsen Oma å utforske forholdet mellom kropp og sinn, nærmere bestemt om de er eller kan forenes, og hvordan det i så fall kommer til uttrykk. Et filosofisk spørsmål som i stor grad tar utgangspunkt i individets opplevelse av egen væren.
Oma har fordypet seg i denne intime materien sammen med danserne Gitte Bastiansen og Ane Smørås, og de har funnet frem til en koreografi som beveger seg fra det fysiologiske, til det basale og dyriske, til det emosjonelle og menneskelige.
Begynnelsen er preget av kontrollerte, fysiske utbrudd fra forskjellige kroppsdeler. Danserne beskriver hva de gjør i en slags play-by-play av koreografien. Grynt og dyriske lyder ledsager mer spastiske bevegelser. Etter hvert som danserne beveger seg over til mer følelsesbetont territorium, følger bevegelsene med.
Forestillingen er stram, både i oppbyggingen og i koreografien. Uttrykket er kroppslig og sanselig, men behersket. Det er dette som overrasker mest. Utgangspunktet er personlig, men Oma har i stor grad klart å holde det innenfor en kunstnerisk ramme.
Tilskuerne er plassert i ring rundt scenegulvet, med høyttalere og TV-skjermer på hver kant. Rent fysisk åpner romløsningen for en utadvendt forestilling. Selv om danserne bruker mye øyekontakt med publikum og beveger seg tett inntil dem, er forestillingen overraskende innadvendt. Det understrekes av et avdempet lydbilde og dunkel lyssetting med flimring fra TV-skjermene.
Atmosfæren er intim, men den kjennes ikke personlig. Forestillingen handler om reaksjoner til en indre impuls, fremfor en ytre impuls. Uttrykket går ikke inn på meg. Jeg er bare observerende, og i dette tilfellet tror jeg det er bra.
MELANIE FIELDSETH
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
