Så har Martin Kellermans snyltende, breikjeftede og tidvis noe tungsindige bastard av en gneldrebikkje tatt spranget fra tegneseriestripene til en bergensk teaterscene.
Selv om det er Kellerman selv som har stått for dramatiseringen, og stykket har vært spilt med en viss suksess i Sverige og Finland, er det likevel et dristig prosjekt. Immaturus har valgt å bergensifisere stykket, og det er et vellykket grep. Men svakheten med stykket, som ikke har så mye med den aktuelle oppsetningen å gjøre, er at den umulig kan få samme treffsikre, poengterte slagferdighet som tegneseriens striper. Der samles poengene i et par ruter med tekst; her blir de mer tværet ut - selv om vi kjenner igjen enkeltreplikker og mye av settingen stripene er plassert i.
Rockys forhold til kjæresten Marianne utgjør rammen om episodene som utspiller seg. Hun får nok av sin tiltaksløse, arbeidsløse og uengasjerte samboer og sparker ham ut. Så blir det noen runder inn og ut før forestillingen er over. Regissøren har konsentrert seg om relasjonene mellom Rocky og kompisene hans, først og fremst storronkeren Tommy og drømmeren Magne. Men selvsagt spiller også diverse kvinner en viktig rolle i livet til denne latsabben som har det mer i kjeften enn mellom beina.
Mye av livet leves i en rosa sofa, foran TV-en eller med en øl i hånden. Der, eller i bolet til Tommy, som han oppsøker hver gang Marianne har gjort det slutt, kan Rocky gi fordommene sine fritt utløp, som en bortforklaring av alt han ikke får til. Denne antihelten er en taper, men det som gir forestillingen en slags progresjon tross alt, er at den desillusjonerte kjøteren utvikler seg mot en slags modenhet - i hvert fall tilsynelatende.
De Rocky omgir seg med er ikke særlig mer avanserte, menneskelig sett. Derfor får forestillingen et visst preg av kaotisk runddans med partnerbytte, «dype» krisesamtaler, utroskap og tilløp til troskap. I dette universet er det primært kvinnene som står for arbeid og skikkelighet. Mennene, som aldri har forlatt guttestadiet, er en gjeng driftsstyrte, egosentriske hedonister, som på grunn av generell misnøye ikke engang får til å nyte livet.
I Kristian Outzen Knudsens regi er stoffet anrettet på en grei måte - selv om det til tider blir litt mye vandring inn og ut. Standuperen Vidar Hodnekvam fungerer glimrende i hovedrollen. Med fare for å fornærme ham: Han har jo mye av Rockys utseende og fysikk, i tillegg viser han en laidback likegyldighet og noen ganger en depressiv mutthet som vi forbinder med tegneseriefiguren.
Ina Charlotte Fjellhøy kommer bra fra rollen som Marianne, mens Harald Ottesen Nødtvedt lager en troverdig skikkelse av Magne. For midt oppe i alt det lattervekkende, er det jo også slik at det er lett å kjenne seg igjen i ett og annet. Dessverre. Deri ligger vel også mye av forklaringen på seriens suksess.
JAN H. LANDRO
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
