Stilisert sommernatt

Sannelig kan William Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» tolkes og presenteres på mangfoldige, ulike måter. For hvem kan si hvordan det egentlig skal se ut hos det mytologiske hertugparet eller i en fortryllet skog blant alver og trolldomskunster, hvor sinn og sanser forhekses og forkvakles både hos mennesker og hos en alvedronning?

Men en viss scenisk tradisjon har jo etablert seg omkring Shakespeares mest spilte komedie: her skal i hvert fall være poesi og sjarm og sensualitet så det forslår, og en humor som kan være både grov og underfundig.

Alt dette er blitt mangelvare når svenske Leif Stinnerbom i registolen og atskillige familiemedlemmer har satt et meget personlig stempel på denne drømmen i skogen.

Det er på mange måter både imponerende og flott, i gjennomarbeidet dans og koreografert kroppsspråk, i fargerikt visuelt uttrykk, i den hele tiden nærværende musikken. Men i stemning og spill blir det noe altfor velarrangert og fjernt og kjølig som skuespillerne bare glimtvis klarer å bryte skikkelig gjennom.

Ta nå forestillingens Pukk, spilt av regissørens bror Laara Stinnerbom. Nei, hvem har vel sagt at en regissørs fantasi skal forbys å gjøre Pukk til en ikke-talende, bare joikende samisk sjaman? Men denne Pukk virker ond, sur og humørløs - fjernt fra den skjelmske og sjarmerende, skjønt ikke ufarlige, spilloppmakeren som trer frem fra Shakespeares tekst.

Den sterkt rytmiske musikken med sin understrøm av litt ubestemmelige folketoner er skapt av regissørens sønn Magnus Stinnerbom. Lenge virker den vakker, magisk, besvergende - men blir etter hvert ensformig, som en uendelig og nesten uforanderlig lydbølge.

Noe av det samme kan sies om Indra Lorentzens koreografi. Her er mye vakker dans og uttrykksfullt kroppsspråk for både mennesker og alver, men så synes det etter hvert som en tvangstrøye som hemmer personlig utfoldelse. Det gjelder for eksempel de fire ungdommene som med Pukks tylledråper blir så aldeles forvirret i sine skiftende forelskelser, med stoff for både uhemmet sensualitet og ville slagsmål. Bare Anna Bache-Wiig som den temperamentsfulle Helena klarer så noenlunde å bryte gjennom.

Stig Amdam forvandles merkbart i sin dobbeltrolle, fra den arrogante hertug Tesevs til den innsmigrende og manipulerende alvekongen Oberon. Britt Langlie er vakker å skue men synes noe forknytt i den tilsvarende dobbeltrollen som motvillige Hippolyta og den forhekset-forelskede alvedronning Titania. Even Lynne gjør derimot mye ut av faktene til håndverker Skyttel forvandlet til eselet som Titania trolles til å bli forelsket i.

Inger Hallstrøm Stinnerbom har laget oppfinnsomme dobbeltkostymer til de fleste rollene, med et muntert spark til norske bunader, skjønt litt overlessete er de. Scenograf Sten Jensen har laget trylleskog med trær av tauverk som er velegnet å klatre i.

Det er en glede å nyte skuespillernes perfekte diksjon i André Bjerkes formfullendte oversettelse til norsk.

ANMELDT AV SISSEL HAMRE DAGSLAND